Å studere språket vårt er som å gå på en strand og studere steiner. Noen steiner har vakre mønster, mens andre er ensfargede. Noen er glatte, noen er mer ruglete. Noen er små, noen er store. Noen kan vi løfte på så lett som bare det, mens andre er så tunge at vi ikke har sjans. Språket kan være: vakkert, kjedelig, glatt, ruglete, smått, stort, lett, tungt. Og vi kan bestemme hvordan det skal være! Er det ikke flott?
Adjektivene kan vi bruke som fargepalett når vi svinger ordpenselen over det hvite arkets lerret! Konjunksjonene og subjunksjonene kan vi skape sammenheng med. Substantivene kan vi lage begreper med. En fantastisk sommerdag! Skyene som lette fjær på den knallblå himmelen. Sola som steker på svabergene hvor du ligger og drømmer om evigvarende sommer og prøver å ikke tenke på at vinteren kommer med kald vind, snø, holkeglatte veier og snømåking.
All språkbruk foregår dessuten i en kontekst, altså vi kan snakke om "kulturen ytringa blir til i eller mer spesifikt som den aktuelle situasjonen den blir til i"(side 18 i "Grammatikken i bruk" (Otnes/Solem/Iversen). Vi snakker om kulturell, situasjonell og tekstuell kontekst, hvor kontekst og språkbruk påvirker hverandre. Kulturell kontekst handler om den kulturelle bakgrunnen til de som kommuniserer og her har kunnskaper, ferdigheter, sosiale normer og konvensjoner, ritualer og tradisjoner etc. må å si for hvordan man snakker sammen.
Tenk bare på jula! Allerede fjorten dager før julaften begynner vi å si til hverandre "Du får no ha ei god jul om eg itj sjer deg før" eller bare "God jul!". Og når julaften endelig er overstått og første juledag opprunnet så sier vi "te løkk me jula!" som for å gratulere med "det overståtte"(ildprøven for familiesamholdet?). Og når man har ringt inn/skutt inn det nye året er det "Godt nytt år!" som er frasen som gjelder iallefall den første uka ut i nyåret. Kanskje er det mest de eldre som opprettholder den språklige tradisjonen når det gjelder dette fenomenet?
Den situasjonelle konteksten er vel så interessant og kan være utgangspunkt for flotte rollespill. Her handler det om den spesielle situasjonen eller omgivelsene som er rundt, hva man snakker om, hvem man snakker med, hvor og når kommunikasjonen foregår. La oss ta som eksempel dette med å møte folk når du er på skogstur eller fjelltur, til fots eller på ski... det er da en norm som sier: HILS OG SNAKK LITT. Altså: det er ikke "lov" å la være å hilse og selv om man ikke kjenner personen, så skal man snakke som om man kjenner vedkommede.
Jeg liker å gå på ski i fjellet om kvelden med hodelykt. For et par uker siden trodde jeg det kom en elg mot meg. Selvsagt skjønte jeg at jeg ikke trengte å si hei til elgen(haha), men da jeg fikk pusset brillene og justert lyset fikk jeg se at det var en mann med et grantre bundet fast til ryggen!! Hva sier man så? - Hei! Er du ute på kveldstur? - Ja, fint nå, litt kaldt, men for et stabilt og klart vær vi har hatt lenge nå! -Ja enig, godt at det ikke regner og blåser! -Skal du langt? -Nei, bare opp til vatnet.... osv osv. Så runder man elegant av med en passende frase, som feks "God tur videre" eller lignende.
Den språklige konteksten er den som handler om at alle språklige ytringer(skrevet eller sagt) henger sammen med noe som er sagt/skrevet tidligere og må tolkes i forhold til disse. Her kommer også taletempo, pauser o.l. inn. Når jeg møter en person i fjellet så har jeg god tid, snakker ikke fort, men vanlig eller saktere(?) for jeg skal ikke rekke noe! Jeg velger selvsagt tema og fortrolighet i stil med hvorvidt jeg har en relasjon til personen jeg møter. Kjenner jeg far hans eller mor hennes og/eller har snakket med vedkommede flere ganger før vil det forme språkbruken min på en annen måte enn om jeg aldri hadde møtt personen før.
La oss si at jeg aldri før hadde møtt "mannen med juletreet på ryggen" og ikke visste hvem han var, men så hadde møtt han igjen en uke etterpå, når juleølet hadde begynte å fukte ganen og vi hadde møttes feks på gata eller på juletrefest, så hadde de ordene og det tema vi ville valgt kanskje vært et annet. Men jeg kunne ha bygget videre på det vi snakket om i fjellet under hodelyktene eller brukt den situasjonen for å danne grunnlag for en ny samtale.
Det kalles pragmatikk. Og unnskyld at jeg sier det, men det er et noe forsømt område i norsk. Tenk bare på de enorme mulighetene det gir i norsk muntlig å gi seg pragmatikken i vold! Rollespill, for eksempel. La elevene dramatisere den muslimske gjesten i juleselskapet. Ribba står på bordet og de norske ungdommene gjør skam på seg med øldrikking. Eller hva sier du til naboen når du nettopp har hørt at huset hans er brent ned? Hvilke ord og hvilken stemme tyr du til? Eller går du omveier i angst for å måtte vise medfølelse?
Nå har jeg ikke sagt noe om kroppsspråk enda, men man kan jo ta et lite kurs i dette også. Kanskje det er en idè å ta på seg språkforskerbrillene i juleferien og kartlegge familiemedlemmenes kommunikasjon? GLAD JOL!
