Svett affære- en jobbsøkers betroelser

Det å søke jobb er en svett affære. Man nærmer seg postkassen med åndenød. Man skuler mistenksomt på telefonen. Og hvis brevet ligger der, fører man nesen mot det for om mulig å få ferten av budskapet. Og tenk hvis telefonen ringer, og det er en REKTOR i den andre enden av røret. Ja, da vil du helst synke under skrivebordet ditt og forsvinne sakte inn i stueveggen.
Så ringte det en slik rektor og skulle ha meg til å komme på intervju, i allefall var det det jeg forsto(etter hvert som jeg besinnet meg), for det hadde vært så hyggelig å prate med han at jeg(nesten) fikk følelsen av å ha blitt bedt over på en kopp kaffe med nogo attåt... Da er det trivelig da. Da er det godt å være i Trøndelag. Ja.
Etterpå brøt jeg ut i en nervøs latter. Etter lang tids stillstand i "elva" var det nå begynt å sige litt vann, og jeg la meg mentalt ned og vætet min solbrente kropp. Jeg lot det lindre mitt teoritunge sinn og tenkte: Tenk! Tenk hvis jeg får jobb! Og hva i himmelens navn skal jeg ha på? Hvordan skal jeg framstå?
Jeg gikk så langt at tankene begynte å flyyyyyy avgårde. Jeg så meg selv stå i et klasserom med kvisete ungdommer og prate varmt om lokale diktere og deres liv og levnet. Jeg så meg selv dele ut rubrikker og lytte til elevenes Ord for dagen. OG jeg var der. Gud bedre så høyt oppe man kan fly! For så å falle. Kanskje.
Men det er en begynnelse, la meg nå si det: jeg bobler av fryd over å ha blitt SETT! For er det ikke det vi trenger da! Alle! Elever! Lærere! Mødre! Naboer! Venner! Tanter! Alle barn. Alle gamle. Alle mennesker. De trenger å bli sett. Og via det: føle seg verdifull.
Det ble min dag. Min dag i dag.

Om nynorskens far og hans store føter

...med skråblikk på nynorskopplæringa.
Ivar Aasen hadde visstnok uvanleg store føter. Det er heldigvis ikkje storleiken det kjem an på, men kan hende korleis ein brukar han... Ivar Aasen brukte pailabbane godt, for han gjekk mil etter mil i ”nynorskens skog”. Ein har reikna ut at han frå 1842-1846 forflytta kroppen til saman 153 mil. For moro skuld kan vi seie at han gjekk, men sanninga er vel at han både gjekk, reiste med båt og satt på med hesteskyss.
Ivar Aasen kom til verda i 1813 i Ørsta, vart morlaus i 1816 og mista far sin i 1826 Etter ei periode som gardsarbeider under broren si leiing, vart han omgangs-skulelærar i 1831, 18 år gammal.
Aasen startar si lærargjerning utan utdanning. I 1833 kjem han til prost Thoresen, der han får opplæring. Han lærer der tysk og latin og skriv dikt. Han blir trulova med tenestejenta hos prosten, men bryt med ho. I 1835 reiser han til Solnør og blir huslærar.
Aasen har ein utruleg hug til å lære språk. Studerer fransk, engelsk, islandsk og norrønt. Utviklar eit samanliknande perspektiv. Ivar skriv ein grammatikk over sunnmørsmålet. Han oppdagar likskapen med islandsk og norrønt. Det er AKKURAT rette tida for slike tankar. Nasjonsbygginga har byrja. Eidsvollsgrunnlova har opna for tanken om det særeigne norske, og dette innbefattar sjølvsagt SPRÅKET. Det blir tala dansk i dei høgare sosiale laga i byane, medan ein på bygdene tala dialekt. Skriftspråket var i det heile dansk. Noko måtte hende…
I 1842 byrjer Ivar å reise rundt i Noreg land for å samle språkstoff, dvs han samlar dialektar, for å skape eit norsk språk, landsmålet. Aasen vil nærme seg det opprinnelege, og tek utgangspunktet i norrønt og dei norske dialektane.
Visste du forresten at Aasen hadde botaniske interesser? I 1839 gjer han ferdig eit herbarium med 509 plantar frå Sunnmøre. Aasen var ein slags mummitrollsk Hemul, som altså ikkje berre systematiserte ord, men òg blomar.

Så kjære norsklærar! Når du no skal til med nynorskopplæringa: Kva kan vi bruke Aasen og hans lidenskap til i dag?? OG korleis kan vi få elevane til å forstå det Ivar Aasen likte best: Grammatikk – av det nynorske slaget.

SVAR: Leik med grammatikken, lag spel, lag teikneserie om korleis nynorsken vart til, repetèr ofte, oversett bokmålsdikt til nynorsk, sei at dikta er yndlingsdikta dine og at dei vart mykje vakrare på nynorsk. Lag ei artig ramme ala Storyline- lag ein marsboar av papp og lat som at nynorsk er det einaste språket i Noreg. Gi så den grøne mannen ei enkel og grei opplæring i språket.
Tenk gjerne tverrfagleg! Kvifor ikkje la elevane skrive nynorsk i alle fag i ein månad eller to? Halde nynorsken varm. Få den under huda. Ein kan ikkje få gjort mykje med ein time nynorsk i månaden. Ein må ta nynorsken i bruk...
Lag eit nynorskkurs for grøne menn!! Eller lag ei nyhendesending på nynorsk! Spring og hent filmutstyret no… før nokon kjem deg i forkjøpet. Eller set i gang elevane med å skrive barnebok på nynorsk!
Er det vanskeleg då ? Nei da , nei da. Men det må ufarleggjerast,- mølla må ut av skapet. Blomene i kjøkenglaset må ha vatn . - Gje meg vatn!! , skrik blomene hans Ivar. Så kan ein prøve Ivar Aasen sine sko. Skrive, skrive, skrive. Trampe rundt i nynorskens skog om hausten, når gule, raude og brune blad ligg som gyldne teppe i skogen og du trør mjukt, mjukt, kan hende du legg deg ned i lauvet og kjenner angen av ein sommar som har reist forbi. Der skriv du dine vakre nynorske ord. Åh, dei er det mange av. Og dei er vakre.
Hankjønnsord har si bøying og sine unntak, verba sine staute soldatar på geledd, adjektiva sine konvensjonar, pronomena har òg sine uvanar på nynorsk, som på bokmål. Hvis nynorsk var den nye norsken, kvifor kan ein ikkje forska på den nye norsken? Undra seg på hva det eigentleg har for meining, undra seg, bli forundra. Heri ligg den, nøkkelen til læringa: undringa. Undringa over å gå i nynorskens skog, den han Ivar gjekk i, med sine store føter.

(Biletet ovanfor viser meg, også ein vandrar, med med små føter...)

Vil du se mappa mi?

Vi har mappevurdering på FPPU-studiet. I to svette år har vi samlet våre innleverte arbeider i ei digital mappe, og nu nærmer altså stunden seg for å levere INN denne mappa. Vi har levert inn arbeider til gitte frister(dog vært fristet til å tigge om utsettelse)- og fått veiledning. Eller, som man med et skeivt glis kan kalle det, VILLEDNING... Når vi da har fått et kakk i hodet, og sitter der lettere svimeslått, skal vi så forbedre oppgaven. Sette seg ned og fundere over Problemstillingen, selve kompasset vi skal bruke for å finne veien videre til målet- konklusjonen,drøftingen, det endelige mål for den pedagogisk-didaktiske pilegrimsreisen. For hvis problemstillingen(kompasset) ikke fungerer, hvordan skal man da finne de rette stiene, gå utenom hengemyra, unngå å gå seg utfor et stup? Akkurat på dette punktet har jeg vært betenkt. For selv med mange eksamener og oppgaver bak meg, synes jeg problemstilling er skummelt. For ikke skal den være for bred- og heller ikke for smal. Den skal være ei godt konstruert hengebru som holder selv en sjokoladespisende lærerstudent med ambisjoner tunge som stein.
I dag(11 dager til deadline) skal jeg se på mappedokumentet i pedagogikk- igjen. Har lest det før. Som om det var en unnskyldning. Delvis rammet av matt aversjon sitter jeg og glor på arket. Holder jeg referansesystemet i tømmene? Må jeg gjøre noe med problemstillingen? Er oppgaven drøftende nok? Hva er å drøfte, egentlig? Er det ikke å diskutere, sammenligne, veie, finne ut av, greie ut om, dissekere? Være kritisk! Ja! Det tror jeg man kan si.
Arbeidet med mappa krever at jeg distanserer meg fra oppgavene mine. Jeg må se på de med kritisk blikk. Resultatet: Metakognisjon= bevissthet om egen tenkning og læring. Tilbakemeldingene og fremovermeldingene fra veileder og medstudentresponsen hjelper meg et stykke på veien. Det hjelper også at jeg har hatt tid på meg, for da har oppgavene ligget en stund- og det er lettere å se på dem med friskt blikk.
Og så skal man skrive et metadokument, hvor man skal vise sammenhengen og helheten i mappa. Metadokumentet er en innledning til mappa eller et slags forord- OG, en del av refleksjonen som(jeg sier det igjen) utvikler min metakognisjon.
Jeg har skrevet om en vurderingsform i lærerstudiet jeg nå snart er ferdig med. Altså mappevurdering. Det må sies at vi våren 2010 hadde 3 kunnskapsprøver(eksamen med mindre skremmende navn), men at vi nå til slutt har en såkalt mappeeksamen. I tillegg var FOU-konferansen en del av eksamenen.
Jeg syns mappevurdering har mye for seg. Man får sjansen til å velge ut et arbeid og bearbeide det, få veiledning og råd, før man arbeider mer med det. I denne prosessen lærer man kontinuerlig nye teorier og man tilegner seg erfaringer fra praksisperioden og livet generelt...
SÅ, når refleksjonen utvikles- er det også sannsynlig, nei- la oss si sikkert- at produktene og dermed karakterene blir bedre. I tillegg sitter jeg og føler at jeg KAN.
Hvorfor er det ikke da mer mappevurdering i skolen?? Hvorfor er prøvekulturen fortsatt så sterk? Pugging før en prøve gir ikke så mye annet enn reproduksjon av kapitler i læreboka.
Kanskje kan man også få elevene til å bli mer interessert i faget når man bruker mappevurdering?
FPPU-studiet er snart over- 12 samlinger tilbakelagt, mange interessante forelesninger, slit og glede- og mye god refleksjon har blitt til, både i oppgaver, i samtaler og i bloggene. Jeg tenker bare at jeg vil ha mer- om vurdering, om ledelse, om veiledning. For å studere er gøy- særlig når skolene har gode vurderingsverktøy!
Lykke til i innspurten alle medstudenter!

Ord på kvinnedagen

Jeg er født i kvinneåret 1975, tidlig på året, på den gamle datoen for innlevering av selvangivelsen. I dag er det, som kanskje også noen få menn vet, KVINNEDAGEN. To mennesker har gratulert meg med dagen. En kvinne og en mann. Takk.
Foruten dette har jeg ikke sett snurten av noen paroler. Jeg har ikke kjent ferten av så mye som en eneste rykende fakkel. Jeg har heller ikke blitt behandlet spesielt godt i dag, nei heller temmelig dårlig.
Men jeg har gjort en god gjerning overfor en medsøster i dag. Jeg har avlastet en medsøster med å sitte sammen med hennes demente mann slik at hun kunne komme seg til rutinemessig øyekontroll på sykehuset. Men sant og si: jeg gjorde nok en god gjerning overfor mannen også. Skapte jo forsåvidt litt variasjon i hverdagen hans. Han hentet ved i uthuset og bar inn med sine åttiseks år gamle armer. Det var fullt av ved i gangen, men jeg tenkte: mestring! som den pedagog jeg utdanner meg til- og lot han gjøre det. Han sov en dupp nå og da, men tuslet opp og la ved i ovnen med jevne mellomrom, lot det ikke brenne ut.
Jeg listet meg stille på tå og moppet et kjøkkengulv. Jeg varmet kjøttsuppe. Jeg kokte meg kaffe. Jeg lyttet når han ville si noe. I 1952 fikk han førsteplass i skihopping. I 1953 gikk han seg til en andreplass i kretsmesterskap i Overhalla, tremil. I kjøkkenskuffa ligger sølvskjeene. Sirlig dekorerte og med innskrift "For god skisport". Gamlingen humrer av glede. Glede! Jammen var det mere glede i han!
For det meste har visnet. Scanningen av hjernen viser områder med uttørket landskap.
Elver som har tørket inn. Derfor er ikke sammenhenger og slutninger en styrke lenger, hos mannen som fikk S i kristendom. Hos mannen som var en vinner på ski- og i tømmerskogen- som bygde opp gårder og skrev tall og fortalte historier til dem som hadde ro til å høre på. Som var i Tyskland etter krigen som del av en fredsbevarende brigade. Som har sine minner. Som etter å ha tatt medalje etter medalje for idrettsdåder giftet seg, fikk barn og sluttet å konkurrere på ski. Måtte jo tjene til føda. Men artig var det lell.
Pappa kjenner meg ikke igjen. Han lurer på om jeg har barn og hvor gammel jeg er. Jeg er en omsorgsarbeider, en hyggelig og lyttende og fullstendig nøytral omsorgsarbeider. Men jeg har allerede mistet min far. Så jeg betrakter den gamle mannen som sitter litt lut foran meg på stolen. Og jeg peker på fjellet. Og han peker på fjellet. Og sier noen ord. Noen ord med mening, noen ord uten mening. På kvinnedagen. Jeg vet ikke hva kvinner har vært for min far. Men han fikk fire døtre. En sønn.
Og når jeg går, er dette det siste han sier: husk å ta turen dit. Til fjellet. Til moltemyrene. Og hvis han lever når sommeren kommer skal jeg plukke molter og sette et spann foran det skrukkete ansiktet og se på de matte øynene hans når de livner til et øyeblikk.
Det er kvinnedag. Jeg skriver om en mann- min far. Fordi jeg har tilbrakt dagen sammen med han. Fordi han har gitt meg den kanskje største gleden i livet: kjærligheten til naturen.
Nå skal jeg tenne et lys for KVINNENE i mitt liv. Til X og Y - to kvinnelige løvetannbarn som hadde voldelige fedre og mødre som ikke forlot dem. Som hadde naboer som ikke sa noe. Som hadde lærere på skolen som ikke gjorde noe.
Og så ett lys hver til mine to døtre, som skal gå ut i verden og være kvinner på godt og vondt. Måtte dere vise styrke, gi kjærlighet og få kjærlighet, men aldri, aldri gi etter for noens makt.
Og så ett lys for alle kvinner i verden. Vær sterke. Gjør deres døtre sterke.
Til sist et lys for meg selv. Jeg lar det brenne for den sterke helgelendingen i meg. Den som løfter tømmerstokkene og bygger solide hus for framtida. Hus av glede. Hus av håp.
En spesiell klem til Hun og Han som ønsket meg til lykke med dagen.

Til lykke med
kvinnedagen.

Ved elvebredden

En strand. En gammel åre ligger i sanden. Hvem har mistet den? En islandsfarer fra en tid som var. En som aldri kom til Island, men som gikk i land på en liten øy, der det bodde en fiskerenke. Håpløsheten, som etter en tids taushet blir forvandlet til jevn lyd av arbeid fra naustet: en færing får nytt liv. Men det er ikke snakk om å skynde seg, ikke slakte den siste sauen. Nå vandrer Tiden fram og tilbake over bølgeryggene og månen smiler over huset om kvelden mens enken ler.
Elvefiskeren elsker å sitte alene ved elva om natta, mens flaggermusene jager som skygger over han. Ingenting skylles i land, men flyter mot havet. Og da tenker han på tvillingbroren på øya. Om han og enken har fått barn. Om båten flyter. Om fisket er bra. Selv har han ikke kommet lenger enn til elvebredden. - - -

Et utdrag fra novellen Skilsmissebrev.

Det er økonomien, det er søvnmangel, det er energien, det er sinnelaget, det er tilliten. Hun tror lenge at hun skal makte det. Men så braker det løs. Det er som et tordenvær som sakte men sikkert bygger seg opp og umerkelig kommer nærmere. Så smeller det til, rett over hodene deres, hender over hode, kne mot gulv, det er som om en rasende symfoni hamrer inn i ørene deres. Så er det over.
Hvis ord kunne brenne hull så er det det de har gjort nå, alt lekker, det renner, det damper. Likevel denne renselsen, lettelsen, lindringen etterpå. Så er det bestemt. Så er det det formelle. Tårene kan vi ta senere, vi har sannelig grått, vi har sannelig også skreket til hverandre i dager og netter, kanskje kan kampen være over nå? Vi må finne ut hvem som skal bo hvor, hvordan, men ikke hvorfor, ikke nå, for vi vet det ikke selv. Ikke spør, det er noe betent, det er hjertet eller blodet eller noe i mellom, noe som ligger i klem, ikke rør det ,det kan få uante konsekvenser. Bare bær denne esken ned i flyttebilen og hold kjeft. Barna? Bare lime hverdagen sammen,kjøre til fotballtrening, gå på butikken, være som før, hvorfor ikke, selv om sjelen,ja hva med den? Selv om sjelen er utenpå alt og øynene bare vil gråte, uant av hvilken grunn, om det er lettelsen eller sorgen. Nøste sammen garnet, plukke opp henslengt rot, kaste papirer (begynne, gi opp), å drive seg i en eller annen retning, samme hvor, bare den fører bort fra det som var.

Til ungdommen! Et kåseri

Mandag neste uke fyller jeg 36. Seriøst! Jeg syns da ikke det er lenge siden jeg var 16! Men det er nok en stund siden- ettersom jeg har en datter på 16. Min gamle far, som er dement, spurte meg nylig: Hvor gammel er du blitt nå? Jeg innser glatt at jeg kunnet løyet meg mye yngre uten å tape ansikt, men fortalte at lissbarnet nærmet seg de trettiseks, hvorpå den gamle humret og ristet på hodet. Selv er han snart 86. Min far liker best å snakke det som var- og da han hentet fram minnet om han og mammas fjellturer i Terråkfjellet kunne jeg levende se dem for meg, hånd i hånd med hvert sitt moltespann i de ledige hendene. I slike øyeblikk er pappa bare 20 i hodet sitt!
Slik er det også med meg. Rent fysiologisk ser jeg rynkene avdekkes i panna- men de grå hårene har ennå ikke vist seg, selv om det faktum at jeg snart har to tenåringer setter fart på aldringsprosessen! Jeg kommer meg jo ikke inn på badet slik at jeg får tak i rynkekremen!! Det er okkupert! På døra står en lapp: Må ikke forstyrres! Jeg legger øret inntil døra og hører musikken fra mobiltelefonen og bare vet at der inne står en tolvåring som blir tretten om tre uker og som står på tå foran speilet med stivt blikk og har på mascara på lange øyevipper. Det tar sin tid. Men heldigvis har hun ikke begynt med brunkrem (ennå)... Etter mange års hopp og sprett og sprell inn i yrker, studier og småbarnsstell vil jeg nå til våren være ferdig utdannet lærer. Skulle jeg bli lærer? Hallo? Joda! Og i grunnen er jeg glad for at dette skjer nå. Ikke bare har jeg reflektert over min egen barndom og ungdomstid, men jeg har også erfaring med unger og ungdommer på hjemmebane. Og jeg kan ærlig si: Jeg velger meg ungdommer! Dere er friske, modige, rett på sak, er uredde og har hårete drømmer om framtiden! Mye mye mer spennende enn godt voksne besteborgerlige folk som har det så altfor ”godt”, men som har gått på trynet så mange ganger at de bare ser begrensninger og sier : Tenk om! Hva hvis! Og disse bekymringene gir de videre til den oppvoksende slekt i form av påbud og forbud. Og det er vel ment. Men dessverre: Livet læres mens det leves!

Jeg visste jo selvsagt at det å få barn som nittenåring ville forsinke utdannelsen min! Jeg visste jo at jeg ville bli fyllesyk når jeg drakk både øl, sprit og vin på samme festen… Hadde jo hørt det. Måtte jo prøve! Gjorde det for så vidt ikke mer…

Ungdomstiden min besto av: Hullete dongeribukser, smugrøyking, sjenanse, kjærester, spenning, skolelei, foreldremas, drømmer, uro, utferdstrang, opprør! Og det morsomme er at jeg snart fyller 36, men fortsatt er opprørsk! Jeg gir fortsatt blaffen i moten, jeg får hjertebank på date, jeg blir lei av studier og jobb, jeg velger sirlig ut hva jeg sier og ikke sier til foreldrene mine. Jeg har utferdstrang og drømmer om framtiden. Seriøst!! Jeg er en voksen, men jeg har ikke vokst fra ungdommens ukuelige pågangsmot! Jeg går til og med mer på fest enn sekstenåringen min, men henter henne når hun er på fest og jeg drikker lite, tar avstand fra heimebrent og hasj og legger meg tidligere enn før. Og bruker rynkekrem! Men ungdommen i meg lever!!

Av Lillian Marie Govasli