Om å undervise og litt om hvorfor jeg går på jobb

Å undervise- se det ER lærerens arbeid.
Og det kan være en sann fryd. Jeg er oppriktig. Jeg synes, med hånda på hjertet, at det å undervise er noe som gir meg mye!!
Det er en viktig grunn til at jeg synes det: og det er møtet med de mange unge menneskene. AKKURAT DISSE unge menneskene, jenter og gutter, blir påvirket av meg, kanskje lenge, lenge. Derfor bør jeg være en mentor, en veileder, en coach- som ser dem. Som lytter.
Det er vanskelig å få øye på alle. Og noen vil helst ikke bli sett. De vil gjemme seg. De vil få skolen overstått.

I dag skjer det ting i skolen. Vi skal kanskje ikke snakke om det. Men det gjør jeg.
Jeg merker en økende atmosfære av kortpustethet. Et snikende teppe av kvalmende stress legger seg bedøvende over oss og gjør oss sløve og sure. Det er byråkratiet- skjemaene, dokumentasjonskravet, "vaktholdet", pliktene---- kort sagt alt som TAR TID bort fra det viktigste, jeg gjentar det viktigste vi som lærere er der for:
Å undervise- og se. Elevene. Samspillet.
For at vi skal kunne gjøre denne jobben med mest mulig glede så må vi frisettes til det. Vi er ikke sekretærer. Vi er mentorer for framtidas verdifulle arbeidskraft- vi må få RO til å ha sjela og hjertevarmen med oss inn i hverdagen i det man har kalt Verdens Viktigste Yrke.
Den viktigste grunnen til at jeg går på jobb er tross alt: det elevene er for meg og det jeg er for dem.
Det menneskelige. Det ekte, det nære. Ingen skjema og ikke noe pliktløp kan gi oss dette.
Jeg er glad i jobben min- så la meg få utøve den med overskudd og glede.

Dagen før dagen... eller noen tanker om en sommerferie som er forbi for denne gang

Sommeren:
I begynnelsen så fullstappet av forventninger om alt man skal gjøre... Egentlig burde den ha vart et halvt år, lista tatt i betraktning. Når så august strekker på seg og begynner å smågjespe/skolen begynner igjen/man begynner på arbeid igjen- DA er det man skjønner det: sommeren var ikke noe særlig lenger i år heller. Men forventningene var digre som fjell.
Nå er jeg jo så heldig at jeg har trådt inn i et yrke hvor jeg faktisk kommer til å ha to ferier til før dette året er omme. Det er ikke dumt, men jeg skal ikke fortelle hvor mange karakterer jeg kommer til å ha satt før nyttårsaften...
Du har sikkert gjettet hvilket yrke det er, og ja- det stemmer at min søster nesten-sykepleieren og min søster journalisten(og mange fler) helt sikkert misunner meg. La dem det. De har helt sikkert noe jeg kunne misunt dem. Feks gratis plaster eller ehmmm... fri tv-lisens?
Vi skriver midten av august og jeg har sommerfugler i magen. Fargerik flyging, hvis man kunne sett dem, men de bare kjennes... Hvor er notatblokka mi? Matboksen? Klokka-som jeg skulle kjøpe i sommer, men som ikke har anskaffet meg ennå. Upps.
Men det vil vel helst gå godt.
Og det finnes et liv også etter ferien. Og ferier. Og helger. Og ikke minst: man kan leve godt i hverdagen også.
God sensommer da folkens. Vi tviholder på den- og gleder oss til tyttebæra er moden :p