Vi har mappevurdering på FPPU-studiet. I to svette år har vi samlet våre innleverte arbeider i ei digital mappe, og nu nærmer altså stunden seg for å levere INN denne mappa. Vi har levert inn arbeider til gitte frister(dog vært fristet til å tigge om utsettelse)- og fått veiledning. Eller, som man med et skeivt glis kan kalle det, VILLEDNING... Når vi da har fått et kakk i hodet, og sitter der lettere svimeslått, skal vi så forbedre oppgaven. Sette seg ned og fundere over Problemstillingen, selve kompasset vi skal bruke for å finne veien videre til målet- konklusjonen,drøftingen, det endelige mål for den pedagogisk-didaktiske pilegrimsreisen. For hvis problemstillingen(kompasset) ikke fungerer, hvordan skal man da finne de rette stiene, gå utenom hengemyra, unngå å gå seg utfor et stup? Akkurat på dette punktet har jeg vært betenkt. For selv med mange eksamener og oppgaver bak meg, synes jeg problemstilling er skummelt. For ikke skal den være for bred- og heller ikke for smal. Den skal være ei godt konstruert hengebru som holder selv en sjokoladespisende lærerstudent med ambisjoner tunge som stein.
I dag(11 dager til deadline) skal jeg se på mappedokumentet i pedagogikk- igjen. Har lest det før. Som om det var en unnskyldning. Delvis rammet av matt aversjon sitter jeg og glor på arket. Holder jeg referansesystemet i tømmene? Må jeg gjøre noe med problemstillingen? Er oppgaven drøftende nok? Hva er å drøfte, egentlig? Er det ikke å diskutere, sammenligne, veie, finne ut av, greie ut om, dissekere? Være kritisk! Ja! Det tror jeg man kan si.
Arbeidet med mappa krever at jeg distanserer meg fra oppgavene mine. Jeg må se på de med kritisk blikk. Resultatet: Metakognisjon= bevissthet om egen tenkning og læring. Tilbakemeldingene og fremovermeldingene fra veileder og medstudentresponsen hjelper meg et stykke på veien. Det hjelper også at jeg har hatt tid på meg, for da har oppgavene ligget en stund- og det er lettere å se på dem med friskt blikk.
Og så skal man skrive et metadokument, hvor man skal vise sammenhengen og helheten i mappa. Metadokumentet er en innledning til mappa eller et slags forord- OG, en del av refleksjonen som(jeg sier det igjen) utvikler min metakognisjon.
Jeg har skrevet om en vurderingsform i lærerstudiet jeg nå snart er ferdig med. Altså mappevurdering. Det må sies at vi våren 2010 hadde 3 kunnskapsprøver(eksamen med mindre skremmende navn), men at vi nå til slutt har en såkalt mappeeksamen. I tillegg var FOU-konferansen en del av eksamenen.
Jeg syns mappevurdering har mye for seg. Man får sjansen til å velge ut et arbeid og bearbeide det, få veiledning og råd, før man arbeider mer med det. I denne prosessen lærer man kontinuerlig nye teorier og man tilegner seg erfaringer fra praksisperioden og livet generelt...
SÅ, når refleksjonen utvikles- er det også sannsynlig, nei- la oss si sikkert- at produktene og dermed karakterene blir bedre. I tillegg sitter jeg og føler at jeg KAN.
Hvorfor er det ikke da mer mappevurdering i skolen?? Hvorfor er prøvekulturen fortsatt så sterk? Pugging før en prøve gir ikke så mye annet enn reproduksjon av kapitler i læreboka.
Kanskje kan man også få elevene til å bli mer interessert i faget når man bruker mappevurdering?
FPPU-studiet er snart over- 12 samlinger tilbakelagt, mange interessante forelesninger, slit og glede- og mye god refleksjon har blitt til, både i oppgaver, i samtaler og i bloggene. Jeg tenker bare at jeg vil ha mer- om vurdering, om ledelse, om veiledning. For å studere er gøy- særlig når skolene har gode vurderingsverktøy!
Lykke til i innspurten alle medstudenter!
