Ved elvebredden

En strand. En gammel åre ligger i sanden. Hvem har mistet den? En islandsfarer fra en tid som var. En som aldri kom til Island, men som gikk i land på en liten øy, der det bodde en fiskerenke. Håpløsheten, som etter en tids taushet blir forvandlet til jevn lyd av arbeid fra naustet: en færing får nytt liv. Men det er ikke snakk om å skynde seg, ikke slakte den siste sauen. Nå vandrer Tiden fram og tilbake over bølgeryggene og månen smiler over huset om kvelden mens enken ler.
Elvefiskeren elsker å sitte alene ved elva om natta, mens flaggermusene jager som skygger over han. Ingenting skylles i land, men flyter mot havet. Og da tenker han på tvillingbroren på øya. Om han og enken har fått barn. Om båten flyter. Om fisket er bra. Selv har han ikke kommet lenger enn til elvebredden. - - -

Et utdrag fra novellen Skilsmissebrev.

Det er økonomien, det er søvnmangel, det er energien, det er sinnelaget, det er tilliten. Hun tror lenge at hun skal makte det. Men så braker det løs. Det er som et tordenvær som sakte men sikkert bygger seg opp og umerkelig kommer nærmere. Så smeller det til, rett over hodene deres, hender over hode, kne mot gulv, det er som om en rasende symfoni hamrer inn i ørene deres. Så er det over.
Hvis ord kunne brenne hull så er det det de har gjort nå, alt lekker, det renner, det damper. Likevel denne renselsen, lettelsen, lindringen etterpå. Så er det bestemt. Så er det det formelle. Tårene kan vi ta senere, vi har sannelig grått, vi har sannelig også skreket til hverandre i dager og netter, kanskje kan kampen være over nå? Vi må finne ut hvem som skal bo hvor, hvordan, men ikke hvorfor, ikke nå, for vi vet det ikke selv. Ikke spør, det er noe betent, det er hjertet eller blodet eller noe i mellom, noe som ligger i klem, ikke rør det ,det kan få uante konsekvenser. Bare bær denne esken ned i flyttebilen og hold kjeft. Barna? Bare lime hverdagen sammen,kjøre til fotballtrening, gå på butikken, være som før, hvorfor ikke, selv om sjelen,ja hva med den? Selv om sjelen er utenpå alt og øynene bare vil gråte, uant av hvilken grunn, om det er lettelsen eller sorgen. Nøste sammen garnet, plukke opp henslengt rot, kaste papirer (begynne, gi opp), å drive seg i en eller annen retning, samme hvor, bare den fører bort fra det som var.