En strand. En gammel åre ligger i sanden. Hvem har mistet den? En islandsfarer fra en tid som var. En som aldri kom til Island, men som gikk i land på en liten øy, der det bodde en fiskerenke. Håpløsheten, som etter en tids taushet blir forvandlet til jevn lyd av arbeid fra naustet: en færing får nytt liv. Men det er ikke snakk om å skynde seg, ikke slakte den siste sauen. Nå vandrer Tiden fram og tilbake over bølgeryggene og månen smiler over huset om kvelden mens enken ler.
Elvefiskeren elsker å sitte alene ved elva om natta, mens flaggermusene jager som skygger over han. Ingenting skylles i land, men flyter mot havet. Og da tenker han på tvillingbroren på øya. Om han og enken har fått barn. Om båten flyter. Om fisket er bra. Selv har han ikke kommet lenger enn til elvebredden. - - -
Interessant at du velger Island som sted/mål... Personintroduksjonene dine er like knappe som i sagaene ("Torfinn heitte ein mann..." sånn helt uten videre, som du gjør med elvefiskeren). Men du velger så assosiasjonsrike funksjonsnavn på personene at man trenger ikke mer for å se dem for seg. Igjen: Veldig bilderikt språk - jeg ser MYE for meg på disse få linjene :-)
SvarSlettJaaa..denne skissen skrev jeg mens jeg studerte i Telemark(akk for en tid!) og jeg lengtet virkelig hjem til kyst og sjølukt, samtidig som jeg også trivdes godt. Da kom disse personene og jeg skulle gjerne bli mer kjent med dem. Hvem vet... kanskje.
SvarSlettStrand, øy, elvebredd. Holdepunkter. Tilhørighet. Trygt.
SvarSlettHav, elv. Forandring. Frihet. Mindre trygt.
Har man sterk tilhørighet, ønsker man kanskje mer frihet. Har man derimot stor frihet, ønsker man muligens mer tilhøriget.
Kan en bli mer fri, ved å velge tilhørighet? Tilhørighet kan gjøre en mer fri fra egen egoisme.