Problem på polet...

Eg brukte ganske lang tid på å finne fram til fredagsvinen- og valet fall i dag på "Durius". Det er ein spanjol som eg trygt kan TILRÅ andre vindrikkande menneske å væte ganen med(!)(og det var ikkje ironisk meint, for den var verkeleg knallgod).
MEN. For det er eit men... Kjøpet av denne eksellente vin kosta meg lett blussande kinn og litt latter. Då eg resolutt sette flaska på disken kvitterte ekspeditrisa med eit lett mumlande og avventande: -Aldersbevis? - noko som fekk meg, den lett aldrande ungdomsskolelæraren, til å kremte forskremt, før eg noko småsarkastisk ymta frampå om at eg snart ville fylle 37 år.
Eg har ei dotter på 17, snart 18 faktisk- og eg er noko usikker på om det er eit godt eller eit dårleg teikn at eg blir skulda for å være i samme årsklassa som dotter mi...
Dama som sto bak meg i køa prøvde å trøyste meg. Eg burde faktisk ta det som ein kompliment, hevda ho. Eg kan sjølvsagt prøve å tolke det i beste meining.
Og: til alle innbilske 40-åringar: LIGG UNNA. Eg vil IKKJE bli utsett for BARNEROV. Berre så det er sagt.
God helg....

PS. Det var i allefall ein utmerkt vin.

Litt om kvardagen slik han artar seg

"Denne bloggen er laga under tvang"- det vil eg seie at er Dagens Sitat. Det verste er at det er litt søtt. Og litt tøft, og det er da vel og det det var tenkt å vere.
10 A er i gang med å lage samfunnsfagblogg. Og avis. Og gud veit kva det neste vil bli.
Da rådgjevaren kom og skulle ha med seg ein kar til samtale- nettopp under bloggarbeidet- kom følgande kommentar: "Takk Gud". Eg som trudde(banalt, eg veit det) at blogg var rette frelsa for skoletrøytte ungdommar. Kan det bety at RLE-undervisninga har gått inn, ja kan hende betyr det det.
Sidan eg byrja på arbeid att etter jul har det faktisk vore mykje bråk i øyro. Eg held faktisk på å miste høyrsla på det eine øyret. Som hevn skal eg seie ordet EKSAMEN med skummel stemme heile januar, februar, mars og april.
Eg er ein lærar og eg driv med tvang. Amen.

Eg trur eg har det i meg.

Lærarutdanninga spør: Har du det i deg? Men kva er noe dette "det"?
Eg skal tilstå: lærarhjernen og lærarhjartet mitt tek ikkje helg kl. 15.45 fredag. No tenkjer eg ikkje på retting og planlegging- det tek eg ofte fram kl. 17.00 søndag. Eg tenkjer på at eg tenkjer på elevane. Og på undervisninga. Og på kollegane. Det er nesten slik at eg treng eit par dagars avvenning før eg kan koble ut tankane på dette. Eg veit at det kan bli varmgang og at sikringar kan ryke. At motoren kan gå varm.
Men under ligg gleda, god og varm og ekte. Eg er glad i arbeidet mitt.
Det er ikkje så rart. Sjølv om eg tek i mykje papir, er det jo menneske eg arbeider med. Menneske- og kunnskap. To ting eg elskar.
Så eg trur eg har det i meg.
Vil med dette ønske alle blogglesarane,elevar i 10A(superdupre) og i 8B(like superdupre) ei kjempefin jul. Gler meg til å vere lærar også i 2012.

Tiddelibom.

EG vil ha snø!
Eg VIL ha snø!
Eg vil HA snø!
Eg vil ha SNØ!

Dersom ALLE som vil ha snø seier dette ca 100 gonger kvar dag, så må det vel kunne komme LITT snø?
Musklane mine bak i ryggen og nakken- dei vil ut og trimme på seg. Til det treng ein snø.
Difor dette tullete innlegget, med tema: snø.
Eg er ikkje på fjesboka så dette er mitt bidrag til fjaset.
Altså:
Snø. No.
Amen.

PS. Biletet er sjølvsagt frå i FJOR. Uhuuuu......

Nynorsk spynorsk?

Nynorsk.
Spynorsk?
Eg undrar meg på kva det eigentleg er som gjer at så mange hatar nynorsk.
Nynorsk sug, skriv ungdommen. (Her skal det stå SYG.) Når eg høyrer ordet SYG, så tenkjer eg mest på babyen som syg melk frå mora sitt bryst, men det er no meg. :p
Likevel: eg har tru på endring!
For: Tenk dialekt, skriv nynorsk- er eit godt utgangspunkt for mange elevar i landet vårt. Ikkje for alle, men i Nord-Trøndelag skulle ein vere rimelig sikker. Eg kjem lurande med mystiske plastposer med rare ting oppi: kokebøker, eventyrbøker, CD-plater, kortstokkar med nynorske verb på etc. Kva blir det neste adjunkt Govasli kjem drassande med? Ivar Aasen-sjokolade? Mållagskake?
Eg har latt disiplane på tiande trinn få ut frustrasjonen. Eg sa: Snakk no ut frå levra om kor djupt du hatar nynorsk, kor lite turvande du syns det er å lære nynorsk og kor inderleg du hatar at norskfaget har eigen karakter i nynorsk. Eg sa: No er eg psykologen og de er pasientane mine. Og det kom ut: Det velta fram som eit anna verbalt steinras- det buldra og bråka- og så vart det stilt. Så kunne arbeidet byrje.
Motstand er bra.
Fredag 11.11.11 vart ein magisk dato for nynorsken hos tiande klasse. Sukk og stønn og nynorskallergi var bytta ut med konsentrasjon,ro og smil. Elevane omsette oppskrifter, eventyr og songtekstar(endog frå engelsk til nynorsk!)akkompagnert av alt frå læraren sin medbrakte Cohen til hippe poplåtar rykande ut frå youtube. Og resultatet: framifrå nynorsk. Sjølv gutane som freste og fnyste aller mest innbitt over "spynorsken" påsto at dei hadde vorte avhengige av nynorskkortspelet som læraren deira har laga i seine nattetimer.
Ja- det er ei von- ei veksande von- for nynorsken!

Om å undervise og litt om hvorfor jeg går på jobb

Å undervise- se det ER lærerens arbeid.
Og det kan være en sann fryd. Jeg er oppriktig. Jeg synes, med hånda på hjertet, at det å undervise er noe som gir meg mye!!
Det er en viktig grunn til at jeg synes det: og det er møtet med de mange unge menneskene. AKKURAT DISSE unge menneskene, jenter og gutter, blir påvirket av meg, kanskje lenge, lenge. Derfor bør jeg være en mentor, en veileder, en coach- som ser dem. Som lytter.
Det er vanskelig å få øye på alle. Og noen vil helst ikke bli sett. De vil gjemme seg. De vil få skolen overstått.

I dag skjer det ting i skolen. Vi skal kanskje ikke snakke om det. Men det gjør jeg.
Jeg merker en økende atmosfære av kortpustethet. Et snikende teppe av kvalmende stress legger seg bedøvende over oss og gjør oss sløve og sure. Det er byråkratiet- skjemaene, dokumentasjonskravet, "vaktholdet", pliktene---- kort sagt alt som TAR TID bort fra det viktigste, jeg gjentar det viktigste vi som lærere er der for:
Å undervise- og se. Elevene. Samspillet.
For at vi skal kunne gjøre denne jobben med mest mulig glede så må vi frisettes til det. Vi er ikke sekretærer. Vi er mentorer for framtidas verdifulle arbeidskraft- vi må få RO til å ha sjela og hjertevarmen med oss inn i hverdagen i det man har kalt Verdens Viktigste Yrke.
Den viktigste grunnen til at jeg går på jobb er tross alt: det elevene er for meg og det jeg er for dem.
Det menneskelige. Det ekte, det nære. Ingen skjema og ikke noe pliktløp kan gi oss dette.
Jeg er glad i jobben min- så la meg få utøve den med overskudd og glede.

Dagen før dagen... eller noen tanker om en sommerferie som er forbi for denne gang

Sommeren:
I begynnelsen så fullstappet av forventninger om alt man skal gjøre... Egentlig burde den ha vart et halvt år, lista tatt i betraktning. Når så august strekker på seg og begynner å smågjespe/skolen begynner igjen/man begynner på arbeid igjen- DA er det man skjønner det: sommeren var ikke noe særlig lenger i år heller. Men forventningene var digre som fjell.
Nå er jeg jo så heldig at jeg har trådt inn i et yrke hvor jeg faktisk kommer til å ha to ferier til før dette året er omme. Det er ikke dumt, men jeg skal ikke fortelle hvor mange karakterer jeg kommer til å ha satt før nyttårsaften...
Du har sikkert gjettet hvilket yrke det er, og ja- det stemmer at min søster nesten-sykepleieren og min søster journalisten(og mange fler) helt sikkert misunner meg. La dem det. De har helt sikkert noe jeg kunne misunt dem. Feks gratis plaster eller ehmmm... fri tv-lisens?
Vi skriver midten av august og jeg har sommerfugler i magen. Fargerik flyging, hvis man kunne sett dem, men de bare kjennes... Hvor er notatblokka mi? Matboksen? Klokka-som jeg skulle kjøpe i sommer, men som ikke har anskaffet meg ennå. Upps.
Men det vil vel helst gå godt.
Og det finnes et liv også etter ferien. Og ferier. Og helger. Og ikke minst: man kan leve godt i hverdagen også.
God sensommer da folkens. Vi tviholder på den- og gleder oss til tyttebæra er moden :p