Nynorsk spynorsk?

Nynorsk.
Spynorsk?
Eg undrar meg på kva det eigentleg er som gjer at så mange hatar nynorsk.
Nynorsk sug, skriv ungdommen. (Her skal det stå SYG.) Når eg høyrer ordet SYG, så tenkjer eg mest på babyen som syg melk frå mora sitt bryst, men det er no meg. :p
Likevel: eg har tru på endring!
For: Tenk dialekt, skriv nynorsk- er eit godt utgangspunkt for mange elevar i landet vårt. Ikkje for alle, men i Nord-Trøndelag skulle ein vere rimelig sikker. Eg kjem lurande med mystiske plastposer med rare ting oppi: kokebøker, eventyrbøker, CD-plater, kortstokkar med nynorske verb på etc. Kva blir det neste adjunkt Govasli kjem drassande med? Ivar Aasen-sjokolade? Mållagskake?
Eg har latt disiplane på tiande trinn få ut frustrasjonen. Eg sa: Snakk no ut frå levra om kor djupt du hatar nynorsk, kor lite turvande du syns det er å lære nynorsk og kor inderleg du hatar at norskfaget har eigen karakter i nynorsk. Eg sa: No er eg psykologen og de er pasientane mine. Og det kom ut: Det velta fram som eit anna verbalt steinras- det buldra og bråka- og så vart det stilt. Så kunne arbeidet byrje.
Motstand er bra.
Fredag 11.11.11 vart ein magisk dato for nynorsken hos tiande klasse. Sukk og stønn og nynorskallergi var bytta ut med konsentrasjon,ro og smil. Elevane omsette oppskrifter, eventyr og songtekstar(endog frå engelsk til nynorsk!)akkompagnert av alt frå læraren sin medbrakte Cohen til hippe poplåtar rykande ut frå youtube. Og resultatet: framifrå nynorsk. Sjølv gutane som freste og fnyste aller mest innbitt over "spynorsken" påsto at dei hadde vorte avhengige av nynorskkortspelet som læraren deira har laga i seine nattetimer.
Ja- det er ei von- ei veksande von- for nynorsken!

Om å undervise og litt om hvorfor jeg går på jobb

Å undervise- se det ER lærerens arbeid.
Og det kan være en sann fryd. Jeg er oppriktig. Jeg synes, med hånda på hjertet, at det å undervise er noe som gir meg mye!!
Det er en viktig grunn til at jeg synes det: og det er møtet med de mange unge menneskene. AKKURAT DISSE unge menneskene, jenter og gutter, blir påvirket av meg, kanskje lenge, lenge. Derfor bør jeg være en mentor, en veileder, en coach- som ser dem. Som lytter.
Det er vanskelig å få øye på alle. Og noen vil helst ikke bli sett. De vil gjemme seg. De vil få skolen overstått.

I dag skjer det ting i skolen. Vi skal kanskje ikke snakke om det. Men det gjør jeg.
Jeg merker en økende atmosfære av kortpustethet. Et snikende teppe av kvalmende stress legger seg bedøvende over oss og gjør oss sløve og sure. Det er byråkratiet- skjemaene, dokumentasjonskravet, "vaktholdet", pliktene---- kort sagt alt som TAR TID bort fra det viktigste, jeg gjentar det viktigste vi som lærere er der for:
Å undervise- og se. Elevene. Samspillet.
For at vi skal kunne gjøre denne jobben med mest mulig glede så må vi frisettes til det. Vi er ikke sekretærer. Vi er mentorer for framtidas verdifulle arbeidskraft- vi må få RO til å ha sjela og hjertevarmen med oss inn i hverdagen i det man har kalt Verdens Viktigste Yrke.
Den viktigste grunnen til at jeg går på jobb er tross alt: det elevene er for meg og det jeg er for dem.
Det menneskelige. Det ekte, det nære. Ingen skjema og ikke noe pliktløp kan gi oss dette.
Jeg er glad i jobben min- så la meg få utøve den med overskudd og glede.

Dagen før dagen... eller noen tanker om en sommerferie som er forbi for denne gang

Sommeren:
I begynnelsen så fullstappet av forventninger om alt man skal gjøre... Egentlig burde den ha vart et halvt år, lista tatt i betraktning. Når så august strekker på seg og begynner å smågjespe/skolen begynner igjen/man begynner på arbeid igjen- DA er det man skjønner det: sommeren var ikke noe særlig lenger i år heller. Men forventningene var digre som fjell.
Nå er jeg jo så heldig at jeg har trådt inn i et yrke hvor jeg faktisk kommer til å ha to ferier til før dette året er omme. Det er ikke dumt, men jeg skal ikke fortelle hvor mange karakterer jeg kommer til å ha satt før nyttårsaften...
Du har sikkert gjettet hvilket yrke det er, og ja- det stemmer at min søster nesten-sykepleieren og min søster journalisten(og mange fler) helt sikkert misunner meg. La dem det. De har helt sikkert noe jeg kunne misunt dem. Feks gratis plaster eller ehmmm... fri tv-lisens?
Vi skriver midten av august og jeg har sommerfugler i magen. Fargerik flyging, hvis man kunne sett dem, men de bare kjennes... Hvor er notatblokka mi? Matboksen? Klokka-som jeg skulle kjøpe i sommer, men som ikke har anskaffet meg ennå. Upps.
Men det vil vel helst gå godt.
Og det finnes et liv også etter ferien. Og ferier. Og helger. Og ikke minst: man kan leve godt i hverdagen også.
God sensommer da folkens. Vi tviholder på den- og gleder oss til tyttebæra er moden :p

Eg - ein diktar

Eg trur eg var 10 år den første gongen eg opplevde gleda ved å skrive. Det gjorde noko med meg. Det gjer framleis noko med meg. Dette noko har å gjere med glede, mestring, energi. Kan hende er skriving ein måte å få til det umoglege på?
Forfattaren Merete Morken Andersen skriv dette om å skrive: "Det er et digert løftearbeid å komme seg over i språket, men man må skrive noe, hva som helst. Begynne med det samme, skrive noe, gjerne noe tull, noe man kan stryke, krølle sammen og kaste ut av vinduet. Det gjelder å komme seg over i strykingen så fort som mulig. Alt kommer fra språk." I den siste setninga her kjem vi inn på det magiske med skrivinga: Alt kjem frå språk(legg no merke til at det vart betre på nynorsk.) Vidare skriv ho: "Det er særlig om natten at skrivearbeidet kan være som å sitte ved nedgangen til et underjordisk system".
Når eg skriv opplever eg ofte å kjenne ein slags rus. Denne rusen gjer meg høg og er roande på samme tid. Vin og øl har ikkje en sjans, med andre ord. Myta om den raudvinsdrikkande forfattaren=not me.
Alt kjem frå språk... som lesar av denne bloggen undrar du deg kan hende på kvifor eg av og til skriv på nynorsk, men stort sett på bokmål. Til det svarar eg: kjensla må vere der. Eg må kjenne etter kva for språk eg vil akkurat då. Når eg skriv noveller kan eg byrje å skrive på bokmål, men så vil ikkje orda fungere! Og omvendt.
No for tida held eg på med å oversetje nokre bokmålsnoveller som eg skreiv for fleire år sidan(med ikkje-utvikla nynorskbokmål-kjensle). Og eg ser over korttekstar eller kortprosa og ser kva som kan brukast. Eg blir nemlig meir og meir verpesjuk. Dette pressar enda meir på når eg finn att slike bilete som det ovanfor, kor eg står og les dikt for ein fullsett sal(medreikna Lars Lillo Stenberg), eg trur det var på Ibsenhuset i Skien. (Eg har nemlig studert i Telemark, der kor eventyra vart til, iflg. læraren min Dag Aanderaa).
Eg har fire notatbøker fulle med skribleri og skriblera- fallera! Her har eg leika meg med språket. Tru meg- det er nøkkelen. Ikkje sit alvorleg og klø deg i hovudet med penna, medan du ventar på inspirasjon. Skriv!
Som norsklærar kjem eg til å halde små skrivekurs. Eg gler meg til å sjå ungdommar oppdage det magiske ved skrivinga. Og eg skal fortelje elevane om korleis eg skriv. Om den gongen eg fekk novelletittelen Mor og meg deisande ned i hovudet og satt i ei hytte ved ei lakseelv og skreiv ned novella. Om då eg reiste til fjells i januar og skreiv Herrehistorier med fingervottar på.
Men no skin det ein sommar mot oss alle- ubrukte dagar med solgangsbris og myggestikk, aure på kroken og herlege teltnetter på mjuk mose i fjellet. Skriv eit sommardikt- det blir fint å varme seg på til vinteren... God sommar.

Bokbetroelser. Eller nødrop fra en gal leser.

HELT FRA DEN DAGEN jeg lærte å tyde bokstavene, det vil si fravriste dem en mening, har jeg vært nærmest gal etter bøker. Jeg kan ikke gå gjennom en bokhandel uten å "sikle"(unnskyld det upassende ordet). Det hadde ikke vært mer fristende om det så var sjokoladetrekk på omslagene. Bokhandelen er min godteributikk. Det er når jeg går innenfor dette hellige rom at jeg begynner å få indre bilder av meg selv sittende i mitt private bibliotek, i godstolen, med et lite, sofistikert bord ved siden av, med plass til kaffekoppen, sjokoladen(ja, jeg liker det også) og- selvsagt- en bok, eller, rettere sagt, en pen liten stabel med bøker.
Det er nemlig ikke så lett å bestemme seg for èn. Det er som å være sytten år med silkehår og dådyrøyne og tiltrekke seg blikkene fra alle hannkjønn i en alder fra 4- 90. Tilbudene er mange, man må bare bestemme seg for èn(jaja, eller kanskje ingen). Høhø. Det er ikke meg jeg skriver om her, la oss heller si det er en slektning. "Sammenligningen" handler altså bare om at det ikke er enkelt å bestemme seg for hvilken bok man skal lese- det er da så mange som ser gode ut, og man er da så innmari nysgjerrig.
I dag har jeg vært på bokhandel. Det var akkurat en uke siden sist. Jeg innser glatt at jeg burde avvennes. Der kjøpte jeg en lydbok. Kom meg heldigvis ut uten å bruke mer enn kr 99. Så kom jeg hjem og åpnet postkassen... O fryd. Haugen bok hadde levert kjempekjempekjempefort igjen og tennene begynte å løpe i vann. Tre bøker der. I tillegg fikk jeg en bok fra Bokkilden for bare få dager siden. Den holder jeg på å lese... Må jo også nevne at jeg lånte med meg to bøker fra NTNU sitt eminente bibliotek. Essays av Jens Bjørneboe og en bok om Mappevurdering. Jaaaa.... jeg vet hva du lurer på nå. Jaaa- jeg holder på å lese på dem- også. Innimellom.
ER det håp?
Her kommer listen over dagens kjøp:
- "Forfattere leser egne kjærlighetsdikt"(Kjærlighetsdikt fra NRKs arkiver)- tenkes brukt i undervisningsøyemed. Levert i søt eske med hjerte på. Hihi.
- "Ny som lærer" (unevnelig pris)
- "Snakk med oss lærer" (samme som ovenfor)
- "Den autentiske læreren" (samme som ovenfor)

PS 1. Når sant skal sies har jeg faktisk en cd igjen av lydboka "Hjulskift" av Vigdis Hjort. Lånt på biblioteket. Men livsfarlig å ha i bilen, da man lever seg TOTALT inn i handlingen, som er ypperlig servert av Gisken Armand med fløyelforførerisk stemme.
PS 2. Til mitt forsvar må sies at jeg har lest pensumlitteratur over lengre tid nå. Såå.... dette er kanskje å avreagere en smule.

Svett affære- en jobbsøkers betroelser

Det å søke jobb er en svett affære. Man nærmer seg postkassen med åndenød. Man skuler mistenksomt på telefonen. Og hvis brevet ligger der, fører man nesen mot det for om mulig å få ferten av budskapet. Og tenk hvis telefonen ringer, og det er en REKTOR i den andre enden av røret. Ja, da vil du helst synke under skrivebordet ditt og forsvinne sakte inn i stueveggen.
Så ringte det en slik rektor og skulle ha meg til å komme på intervju, i allefall var det det jeg forsto(etter hvert som jeg besinnet meg), for det hadde vært så hyggelig å prate med han at jeg(nesten) fikk følelsen av å ha blitt bedt over på en kopp kaffe med nogo attåt... Da er det trivelig da. Da er det godt å være i Trøndelag. Ja.
Etterpå brøt jeg ut i en nervøs latter. Etter lang tids stillstand i "elva" var det nå begynt å sige litt vann, og jeg la meg mentalt ned og vætet min solbrente kropp. Jeg lot det lindre mitt teoritunge sinn og tenkte: Tenk! Tenk hvis jeg får jobb! Og hva i himmelens navn skal jeg ha på? Hvordan skal jeg framstå?
Jeg gikk så langt at tankene begynte å flyyyyyy avgårde. Jeg så meg selv stå i et klasserom med kvisete ungdommer og prate varmt om lokale diktere og deres liv og levnet. Jeg så meg selv dele ut rubrikker og lytte til elevenes Ord for dagen. OG jeg var der. Gud bedre så høyt oppe man kan fly! For så å falle. Kanskje.
Men det er en begynnelse, la meg nå si det: jeg bobler av fryd over å ha blitt SETT! For er det ikke det vi trenger da! Alle! Elever! Lærere! Mødre! Naboer! Venner! Tanter! Alle barn. Alle gamle. Alle mennesker. De trenger å bli sett. Og via det: føle seg verdifull.
Det ble min dag. Min dag i dag.

Om nynorskens far og hans store føter

...med skråblikk på nynorskopplæringa.
Ivar Aasen hadde visstnok uvanleg store føter. Det er heldigvis ikkje storleiken det kjem an på, men kan hende korleis ein brukar han... Ivar Aasen brukte pailabbane godt, for han gjekk mil etter mil i ”nynorskens skog”. Ein har reikna ut at han frå 1842-1846 forflytta kroppen til saman 153 mil. For moro skuld kan vi seie at han gjekk, men sanninga er vel at han både gjekk, reiste med båt og satt på med hesteskyss.
Ivar Aasen kom til verda i 1813 i Ørsta, vart morlaus i 1816 og mista far sin i 1826 Etter ei periode som gardsarbeider under broren si leiing, vart han omgangs-skulelærar i 1831, 18 år gammal.
Aasen startar si lærargjerning utan utdanning. I 1833 kjem han til prost Thoresen, der han får opplæring. Han lærer der tysk og latin og skriv dikt. Han blir trulova med tenestejenta hos prosten, men bryt med ho. I 1835 reiser han til Solnør og blir huslærar.
Aasen har ein utruleg hug til å lære språk. Studerer fransk, engelsk, islandsk og norrønt. Utviklar eit samanliknande perspektiv. Ivar skriv ein grammatikk over sunnmørsmålet. Han oppdagar likskapen med islandsk og norrønt. Det er AKKURAT rette tida for slike tankar. Nasjonsbygginga har byrja. Eidsvollsgrunnlova har opna for tanken om det særeigne norske, og dette innbefattar sjølvsagt SPRÅKET. Det blir tala dansk i dei høgare sosiale laga i byane, medan ein på bygdene tala dialekt. Skriftspråket var i det heile dansk. Noko måtte hende…
I 1842 byrjer Ivar å reise rundt i Noreg land for å samle språkstoff, dvs han samlar dialektar, for å skape eit norsk språk, landsmålet. Aasen vil nærme seg det opprinnelege, og tek utgangspunktet i norrønt og dei norske dialektane.
Visste du forresten at Aasen hadde botaniske interesser? I 1839 gjer han ferdig eit herbarium med 509 plantar frå Sunnmøre. Aasen var ein slags mummitrollsk Hemul, som altså ikkje berre systematiserte ord, men òg blomar.

Så kjære norsklærar! Når du no skal til med nynorskopplæringa: Kva kan vi bruke Aasen og hans lidenskap til i dag?? OG korleis kan vi få elevane til å forstå det Ivar Aasen likte best: Grammatikk – av det nynorske slaget.

SVAR: Leik med grammatikken, lag spel, lag teikneserie om korleis nynorsken vart til, repetèr ofte, oversett bokmålsdikt til nynorsk, sei at dikta er yndlingsdikta dine og at dei vart mykje vakrare på nynorsk. Lag ei artig ramme ala Storyline- lag ein marsboar av papp og lat som at nynorsk er det einaste språket i Noreg. Gi så den grøne mannen ei enkel og grei opplæring i språket.
Tenk gjerne tverrfagleg! Kvifor ikkje la elevane skrive nynorsk i alle fag i ein månad eller to? Halde nynorsken varm. Få den under huda. Ein kan ikkje få gjort mykje med ein time nynorsk i månaden. Ein må ta nynorsken i bruk...
Lag eit nynorskkurs for grøne menn!! Eller lag ei nyhendesending på nynorsk! Spring og hent filmutstyret no… før nokon kjem deg i forkjøpet. Eller set i gang elevane med å skrive barnebok på nynorsk!
Er det vanskeleg då ? Nei da , nei da. Men det må ufarleggjerast,- mølla må ut av skapet. Blomene i kjøkenglaset må ha vatn . - Gje meg vatn!! , skrik blomene hans Ivar. Så kan ein prøve Ivar Aasen sine sko. Skrive, skrive, skrive. Trampe rundt i nynorskens skog om hausten, når gule, raude og brune blad ligg som gyldne teppe i skogen og du trør mjukt, mjukt, kan hende du legg deg ned i lauvet og kjenner angen av ein sommar som har reist forbi. Der skriv du dine vakre nynorske ord. Åh, dei er det mange av. Og dei er vakre.
Hankjønnsord har si bøying og sine unntak, verba sine staute soldatar på geledd, adjektiva sine konvensjonar, pronomena har òg sine uvanar på nynorsk, som på bokmål. Hvis nynorsk var den nye norsken, kvifor kan ein ikkje forska på den nye norsken? Undra seg på hva det eigentleg har for meining, undra seg, bli forundra. Heri ligg den, nøkkelen til læringa: undringa. Undringa over å gå i nynorskens skog, den han Ivar gjekk i, med sine store føter.

(Biletet ovanfor viser meg, også ein vandrar, med med små føter...)