Pusteøvelse eller ode fra en kontorstol

Så er det vel det det handler om, dypest sett. Det er det første vi gjør. Lungene er stikkordet.
Pust.
I fosterlivet ligger lungene sammenklistret. Når vi ser verden for første gang, skjer det. Vi begynner å bruke lungene. Det gjør nok litt vondt. Den første gangen. Det første åndedraget blir etterfulgt av: et skrik. Og det er kanskje ikke så rart.
Slik fortsetter det. Vi puster- og vi skriker. Som voksne gjør vi det stillere, mer varsomt, mer dannet. Vi prøver å oppføre oss. Vi prøver å gjøre det vi skal. Oppfylle både de forventningene vi har til oss selv og de andre har til oss.
Men det er vanskelig å klare dette og puste samtidig. Så vi skriker! Er det rart. Den stress-syke(ja, det blir diagnosen)reagerer med å skrike- kanskje er det et lydløst skrik eller bare en hes ralling. Kanskje er det kroppen som skriker: ryggen får utglidning eller det senker seg et nattemørke i sjelen.
Dette betyr noe.
Vi har glemt det. Det nødvendige. Pusten.
Vi trenger pusten: Når vi elsker. Når vi føder. Når vi arbeider. Når vi løper. Når vi snakker. Når vi synger. Kort sagt: når vi lever.
I dag sitter jeg på jobb og er nedlesset i arbeid. Jeg svømmer i papirhavet. Jeg vasser i tilbakemeldingsskjemaer og innkallinger til utviklingssamtaler. Kalenderen ligger foran meg og skvaldrer om tidsfrister. Jeg prøver å puste mens jeg går saktere enn vanlig gjennom korridorene og ned trappene. Murgolvet suger seg fast i føttene mine og kaffen blir kald.
Hva er det det handler om?

Jeg tenker og ønsker og drømmer. Jeg ville plante et frø. Melke ei ku. Plante et tre. Vandre i skog. Tenne et bål. Le. Vandre videre. Bake et brød. Lukte. Kjenne. Smake.
Puste.
Jeg tar et godt magadrag og tar fram bunken. Den med papirene. Og i et lite øyeblikk kjenner jeg lukten av kvae.
Det blir lettere å puste med det samme. Jeg trenger bare litt øvelse.
Pusteøvelse på kontorstolen.