Like barn... eller et dypdykk i nettdatingens verden

Før i tiden sa man at "like barn leker best", noe bonden på storgården også svor til i det han i god tid ordnet ekteskapskontrakt med noen som ville være et passende parti for familien/ætta- til kvaler for avkommet uten medbestemmelsesrett. I dag møtes man på internett, i en verden uten øyekontakt. Der møter vi begrepet matching som en vel kan si er en sammenligning av to profiler, hvor kandidatene har krysset ut opplysninger om sine verdier,interesser, livsstil, personlighet/egenskaper(nb-sett med egne øyne) etc. Heri skal altså ligge strålende muligheter for å finne en person som kan matche ens krav eller kriterier som partner- vel og merke dersom man er ute etter et SPEIL. For like barn leker best- eller? For det er jo fortsatt et annet ordtak som sier: "Motsetninger tiltrekker hverandre". Men motsetninger kan gi gnisninger og grunnlag for konflikter, skjær i sjøen, mislykket prosjekt, havari... Og det vil vi jo ikke ha noe av, for det har aldri vært viktigere å lykkes. For vi skal jo gjøre karriere, både på jobben og i privatlivet. Og vi vil nødig synke i status. "Eg har alt! Kjering, onga og peng", sa en noe beruset bryllupsgjest en gang. Han var eks-ungkar og følte seg trolig nokså velsignet, noe han da gav uttrykk for i stunden. Han hadde fått alt han hadde higet etter og var såre fornøyd, ære være han for det. for noen blir jo aldri fornøyde. Selv når de har alt, vil de ha mer. Jakten på "alt" og "mer" handler,tror jeg, mye om at vi trenger bekreftelse. Hvorfor trenger vi det? Er vi usikre på hvem vi er? Sliter vi kanskje med å være glad i oss selv? Det er så mange roller å spille. Så mange rekvisitter og kostymer å holde rede på. Via feks datingsider og sosiale nettsteder prøver vi febrilsk å fortelle hvem vi er, eller hvem vi ønsker å være. Uansett hvor mye vi "matcher" så er kjærligheten risiko, er et ukjent landskap, et kart med ukjente stier.

Leselysta!!

Eg har alltid vore ein lesar. Ein kronisk lesar. Men det siste året har det vore smått om denslags. Før no! Eg har fått tilbake lysta: leselysta! Det er artig- og no skal eg skrifte litt om korleis det gjekk til, og røpe kva for forfattarar som kan få æra for dette. Først: ei nynorskskrivande forfatterinne ved namn Marit Eikemo. Tittel: "Samtale ventar". Og: ein finne! Med navnet Paasilinna. Tittel: Kollektivt selvmord. To ulike forfattarar, men produkta deira er spennande. Paasilinna fordi han tek for seg det uhøyrde og smører grundig på, eigentleg slik vi ventar det. For dei finske personane han skildrar- og deira skjørlevnet- er så absolutt finsk- slik vi er vande til å finne det. Men kanskje er det for mykje av det gode? Kanskje er det berre bekreftande, medan det som ville løfte stoffet til nye høgder er det som avkrefter og forbløffar. Men- det er mykje anna som forbløffar i hans litteratur. Så det får vere tilgitt. Ein oberst og ein mislukka forretningsmann møtast i ei løe. Dei er ute i samme ærend: begge har tenkt å avslutte livet. Men så får dei plutseleg nye forretningsideer og nye troppar å leie. Det vert mest av alt morosamt. Og det er god terapi i felles skjebne. Mykje livsnyting vert det og- om enn av den litt for fuktige sorten. Ideane får ei stor gruppe suicidale til å samlast til eit seminar- og derfrå blir det berre villare og villare. Men det er altså god litteratur. Marit Eikemo er ikkje mykje finsk, men ho kan òg kunsten å overdrive- eller la personane sine gjere det. Ein tidlegare journalist som har møtt "veggen" og som via NAV for i oppdrag å samle dialektar- det er i seg sjølv ikkje så pirrande(ok, litt for ein norsklærar), men hvis du legg til at denne kvinna er sist i tredveåra, singel og veldig ugift, einsam, kontaktsøkande og facebookavhengig- så ligg det mykje i korta. Mellom anna mange møter, som ofte handlar om heilt andre ting enn dialekt. Eg blir irritert på dama. Eg vil gi ho eit spark bak. Eg vil gi ho litt lukke. På slutten av romanen får ho noko som liknar- og så håpar eg at det går ho betre etterkvart... Gjennom boka vart ho nemlig litt levande for meg. Og då vil eg seie: det er altså god litteratur. Eg har òg studert oppbygning på romanane. Og konkludert med at romanen er ein spennande sjanger, der mykje er lov. Eg er usikker på om eg har tolmod nok til å skrive ein, men innser at det hadde vore artig å gjort det. Eg skal berre studere litt meir medan eg let meg beruse og underhalde. No skal eg lese ferdig Paasilinna før eg finn ut kva for ny bok som står for tur. Eg er svolten på god litteratur!

Pusteøvelse eller ode fra en kontorstol

Så er det vel det det handler om, dypest sett. Det er det første vi gjør. Lungene er stikkordet.
Pust.
I fosterlivet ligger lungene sammenklistret. Når vi ser verden for første gang, skjer det. Vi begynner å bruke lungene. Det gjør nok litt vondt. Den første gangen. Det første åndedraget blir etterfulgt av: et skrik. Og det er kanskje ikke så rart.
Slik fortsetter det. Vi puster- og vi skriker. Som voksne gjør vi det stillere, mer varsomt, mer dannet. Vi prøver å oppføre oss. Vi prøver å gjøre det vi skal. Oppfylle både de forventningene vi har til oss selv og de andre har til oss.
Men det er vanskelig å klare dette og puste samtidig. Så vi skriker! Er det rart. Den stress-syke(ja, det blir diagnosen)reagerer med å skrike- kanskje er det et lydløst skrik eller bare en hes ralling. Kanskje er det kroppen som skriker: ryggen får utglidning eller det senker seg et nattemørke i sjelen.
Dette betyr noe.
Vi har glemt det. Det nødvendige. Pusten.
Vi trenger pusten: Når vi elsker. Når vi føder. Når vi arbeider. Når vi løper. Når vi snakker. Når vi synger. Kort sagt: når vi lever.
I dag sitter jeg på jobb og er nedlesset i arbeid. Jeg svømmer i papirhavet. Jeg vasser i tilbakemeldingsskjemaer og innkallinger til utviklingssamtaler. Kalenderen ligger foran meg og skvaldrer om tidsfrister. Jeg prøver å puste mens jeg går saktere enn vanlig gjennom korridorene og ned trappene. Murgolvet suger seg fast i føttene mine og kaffen blir kald.
Hva er det det handler om?

Jeg tenker og ønsker og drømmer. Jeg ville plante et frø. Melke ei ku. Plante et tre. Vandre i skog. Tenne et bål. Le. Vandre videre. Bake et brød. Lukte. Kjenne. Smake.
Puste.
Jeg tar et godt magadrag og tar fram bunken. Den med papirene. Og i et lite øyeblikk kjenner jeg lukten av kvae.
Det blir lettere å puste med det samme. Jeg trenger bare litt øvelse.
Pusteøvelse på kontorstolen.

Tingenes tilstand

Folk er så feige når det kjem til å seie korleis ein har det. Dei er mykje betre på å seie korleis dei "tar det"- og ikkje eit vondt ord om det, for det er jo og sunt på sin måte.
Eg ser med ein gong korleis mine disiplar(elevane) har det. Nokre gonger har dei stengt andletet med lås og slå. Andre gonger står skoddene vidopne og du kan formeleg høyrde gleda og galskapen deira fly ut som små sommarfuglar frå sjela.
"Ta med gitaren til norsktimane fredag". Forløysande ord. To timars "chill", vil nokon seie. To timars kreativ kos, vil eg seie. Forankra i læreplanmål med kjetting, er det. Ikkje noko tull. Men gleda!
Gleda vil eg vise fram. Ja.
I dag spurde ein av kollegene mine meg: Korleis går det? Eg lot meg ikkje innta. Eg kika visst fram bak ei tung tredør av tankar. I døra ein gullnøkkel. Den fekk stå i ro.
Det vert ikkje tid, vil eg skulde på. Men eg er ein av dei, dei feige folka. Som ikkje seier korleis dei har det. Men eg er verkeleg flink til å seie korleis eg tar det.

Problem på polet...

Eg brukte ganske lang tid på å finne fram til fredagsvinen- og valet fall i dag på "Durius". Det er ein spanjol som eg trygt kan TILRÅ andre vindrikkande menneske å væte ganen med(!)(og det var ikkje ironisk meint, for den var verkeleg knallgod).
MEN. For det er eit men... Kjøpet av denne eksellente vin kosta meg lett blussande kinn og litt latter. Då eg resolutt sette flaska på disken kvitterte ekspeditrisa med eit lett mumlande og avventande: -Aldersbevis? - noko som fekk meg, den lett aldrande ungdomsskolelæraren, til å kremte forskremt, før eg noko småsarkastisk ymta frampå om at eg snart ville fylle 37 år.
Eg har ei dotter på 17, snart 18 faktisk- og eg er noko usikker på om det er eit godt eller eit dårleg teikn at eg blir skulda for å være i samme årsklassa som dotter mi...
Dama som sto bak meg i køa prøvde å trøyste meg. Eg burde faktisk ta det som ein kompliment, hevda ho. Eg kan sjølvsagt prøve å tolke det i beste meining.
Og: til alle innbilske 40-åringar: LIGG UNNA. Eg vil IKKJE bli utsett for BARNEROV. Berre så det er sagt.
God helg....

PS. Det var i allefall ein utmerkt vin.

Litt om kvardagen slik han artar seg

"Denne bloggen er laga under tvang"- det vil eg seie at er Dagens Sitat. Det verste er at det er litt søtt. Og litt tøft, og det er da vel og det det var tenkt å vere.
10 A er i gang med å lage samfunnsfagblogg. Og avis. Og gud veit kva det neste vil bli.
Da rådgjevaren kom og skulle ha med seg ein kar til samtale- nettopp under bloggarbeidet- kom følgande kommentar: "Takk Gud". Eg som trudde(banalt, eg veit det) at blogg var rette frelsa for skoletrøytte ungdommar. Kan det bety at RLE-undervisninga har gått inn, ja kan hende betyr det det.
Sidan eg byrja på arbeid att etter jul har det faktisk vore mykje bråk i øyro. Eg held faktisk på å miste høyrsla på det eine øyret. Som hevn skal eg seie ordet EKSAMEN med skummel stemme heile januar, februar, mars og april.
Eg er ein lærar og eg driv med tvang. Amen.