Like barn... eller et dypdykk i nettdatingens verden

Før i tiden sa man at "like barn leker best", noe bonden på storgården også svor til i det han i god tid ordnet ekteskapskontrakt med noen som ville være et passende parti for familien/ætta- til kvaler for avkommet uten medbestemmelsesrett. I dag møtes man på internett, i en verden uten øyekontakt. Der møter vi begrepet matching som en vel kan si er en sammenligning av to profiler, hvor kandidatene har krysset ut opplysninger om sine verdier,interesser, livsstil, personlighet/egenskaper(nb-sett med egne øyne) etc. Heri skal altså ligge strålende muligheter for å finne en person som kan matche ens krav eller kriterier som partner- vel og merke dersom man er ute etter et SPEIL. For like barn leker best- eller? For det er jo fortsatt et annet ordtak som sier: "Motsetninger tiltrekker hverandre". Men motsetninger kan gi gnisninger og grunnlag for konflikter, skjær i sjøen, mislykket prosjekt, havari... Og det vil vi jo ikke ha noe av, for det har aldri vært viktigere å lykkes. For vi skal jo gjøre karriere, både på jobben og i privatlivet. Og vi vil nødig synke i status. "Eg har alt! Kjering, onga og peng", sa en noe beruset bryllupsgjest en gang. Han var eks-ungkar og følte seg trolig nokså velsignet, noe han da gav uttrykk for i stunden. Han hadde fått alt han hadde higet etter og var såre fornøyd, ære være han for det. for noen blir jo aldri fornøyde. Selv når de har alt, vil de ha mer. Jakten på "alt" og "mer" handler,tror jeg, mye om at vi trenger bekreftelse. Hvorfor trenger vi det? Er vi usikre på hvem vi er? Sliter vi kanskje med å være glad i oss selv? Det er så mange roller å spille. Så mange rekvisitter og kostymer å holde rede på. Via feks datingsider og sosiale nettsteder prøver vi febrilsk å fortelle hvem vi er, eller hvem vi ønsker å være. Uansett hvor mye vi "matcher" så er kjærligheten risiko, er et ukjent landskap, et kart med ukjente stier.