Eg - ein diktar

Eg trur eg var 10 år den første gongen eg opplevde gleda ved å skrive. Det gjorde noko med meg. Det gjer framleis noko med meg. Dette noko har å gjere med glede, mestring, energi. Kan hende er skriving ein måte å få til det umoglege på?
Forfattaren Merete Morken Andersen skriv dette om å skrive: "Det er et digert løftearbeid å komme seg over i språket, men man må skrive noe, hva som helst. Begynne med det samme, skrive noe, gjerne noe tull, noe man kan stryke, krølle sammen og kaste ut av vinduet. Det gjelder å komme seg over i strykingen så fort som mulig. Alt kommer fra språk." I den siste setninga her kjem vi inn på det magiske med skrivinga: Alt kjem frå språk(legg no merke til at det vart betre på nynorsk.) Vidare skriv ho: "Det er særlig om natten at skrivearbeidet kan være som å sitte ved nedgangen til et underjordisk system".
Når eg skriv opplever eg ofte å kjenne ein slags rus. Denne rusen gjer meg høg og er roande på samme tid. Vin og øl har ikkje en sjans, med andre ord. Myta om den raudvinsdrikkande forfattaren=not me.
Alt kjem frå språk... som lesar av denne bloggen undrar du deg kan hende på kvifor eg av og til skriv på nynorsk, men stort sett på bokmål. Til det svarar eg: kjensla må vere der. Eg må kjenne etter kva for språk eg vil akkurat då. Når eg skriv noveller kan eg byrje å skrive på bokmål, men så vil ikkje orda fungere! Og omvendt.
No for tida held eg på med å oversetje nokre bokmålsnoveller som eg skreiv for fleire år sidan(med ikkje-utvikla nynorskbokmål-kjensle). Og eg ser over korttekstar eller kortprosa og ser kva som kan brukast. Eg blir nemlig meir og meir verpesjuk. Dette pressar enda meir på når eg finn att slike bilete som det ovanfor, kor eg står og les dikt for ein fullsett sal(medreikna Lars Lillo Stenberg), eg trur det var på Ibsenhuset i Skien. (Eg har nemlig studert i Telemark, der kor eventyra vart til, iflg. læraren min Dag Aanderaa).
Eg har fire notatbøker fulle med skribleri og skriblera- fallera! Her har eg leika meg med språket. Tru meg- det er nøkkelen. Ikkje sit alvorleg og klø deg i hovudet med penna, medan du ventar på inspirasjon. Skriv!
Som norsklærar kjem eg til å halde små skrivekurs. Eg gler meg til å sjå ungdommar oppdage det magiske ved skrivinga. Og eg skal fortelje elevane om korleis eg skriv. Om den gongen eg fekk novelletittelen Mor og meg deisande ned i hovudet og satt i ei hytte ved ei lakseelv og skreiv ned novella. Om då eg reiste til fjells i januar og skreiv Herrehistorier med fingervottar på.
Men no skin det ein sommar mot oss alle- ubrukte dagar med solgangsbris og myggestikk, aure på kroken og herlege teltnetter på mjuk mose i fjellet. Skriv eit sommardikt- det blir fint å varme seg på til vinteren... God sommar.

Bokbetroelser. Eller nødrop fra en gal leser.

HELT FRA DEN DAGEN jeg lærte å tyde bokstavene, det vil si fravriste dem en mening, har jeg vært nærmest gal etter bøker. Jeg kan ikke gå gjennom en bokhandel uten å "sikle"(unnskyld det upassende ordet). Det hadde ikke vært mer fristende om det så var sjokoladetrekk på omslagene. Bokhandelen er min godteributikk. Det er når jeg går innenfor dette hellige rom at jeg begynner å få indre bilder av meg selv sittende i mitt private bibliotek, i godstolen, med et lite, sofistikert bord ved siden av, med plass til kaffekoppen, sjokoladen(ja, jeg liker det også) og- selvsagt- en bok, eller, rettere sagt, en pen liten stabel med bøker.
Det er nemlig ikke så lett å bestemme seg for èn. Det er som å være sytten år med silkehår og dådyrøyne og tiltrekke seg blikkene fra alle hannkjønn i en alder fra 4- 90. Tilbudene er mange, man må bare bestemme seg for èn(jaja, eller kanskje ingen). Høhø. Det er ikke meg jeg skriver om her, la oss heller si det er en slektning. "Sammenligningen" handler altså bare om at det ikke er enkelt å bestemme seg for hvilken bok man skal lese- det er da så mange som ser gode ut, og man er da så innmari nysgjerrig.
I dag har jeg vært på bokhandel. Det var akkurat en uke siden sist. Jeg innser glatt at jeg burde avvennes. Der kjøpte jeg en lydbok. Kom meg heldigvis ut uten å bruke mer enn kr 99. Så kom jeg hjem og åpnet postkassen... O fryd. Haugen bok hadde levert kjempekjempekjempefort igjen og tennene begynte å løpe i vann. Tre bøker der. I tillegg fikk jeg en bok fra Bokkilden for bare få dager siden. Den holder jeg på å lese... Må jo også nevne at jeg lånte med meg to bøker fra NTNU sitt eminente bibliotek. Essays av Jens Bjørneboe og en bok om Mappevurdering. Jaaaa.... jeg vet hva du lurer på nå. Jaaa- jeg holder på å lese på dem- også. Innimellom.
ER det håp?
Her kommer listen over dagens kjøp:
- "Forfattere leser egne kjærlighetsdikt"(Kjærlighetsdikt fra NRKs arkiver)- tenkes brukt i undervisningsøyemed. Levert i søt eske med hjerte på. Hihi.
- "Ny som lærer" (unevnelig pris)
- "Snakk med oss lærer" (samme som ovenfor)
- "Den autentiske læreren" (samme som ovenfor)

PS 1. Når sant skal sies har jeg faktisk en cd igjen av lydboka "Hjulskift" av Vigdis Hjort. Lånt på biblioteket. Men livsfarlig å ha i bilen, da man lever seg TOTALT inn i handlingen, som er ypperlig servert av Gisken Armand med fløyelforførerisk stemme.
PS 2. Til mitt forsvar må sies at jeg har lest pensumlitteratur over lengre tid nå. Såå.... dette er kanskje å avreagere en smule.

Svett affære- en jobbsøkers betroelser

Det å søke jobb er en svett affære. Man nærmer seg postkassen med åndenød. Man skuler mistenksomt på telefonen. Og hvis brevet ligger der, fører man nesen mot det for om mulig å få ferten av budskapet. Og tenk hvis telefonen ringer, og det er en REKTOR i den andre enden av røret. Ja, da vil du helst synke under skrivebordet ditt og forsvinne sakte inn i stueveggen.
Så ringte det en slik rektor og skulle ha meg til å komme på intervju, i allefall var det det jeg forsto(etter hvert som jeg besinnet meg), for det hadde vært så hyggelig å prate med han at jeg(nesten) fikk følelsen av å ha blitt bedt over på en kopp kaffe med nogo attåt... Da er det trivelig da. Da er det godt å være i Trøndelag. Ja.
Etterpå brøt jeg ut i en nervøs latter. Etter lang tids stillstand i "elva" var det nå begynt å sige litt vann, og jeg la meg mentalt ned og vætet min solbrente kropp. Jeg lot det lindre mitt teoritunge sinn og tenkte: Tenk! Tenk hvis jeg får jobb! Og hva i himmelens navn skal jeg ha på? Hvordan skal jeg framstå?
Jeg gikk så langt at tankene begynte å flyyyyyy avgårde. Jeg så meg selv stå i et klasserom med kvisete ungdommer og prate varmt om lokale diktere og deres liv og levnet. Jeg så meg selv dele ut rubrikker og lytte til elevenes Ord for dagen. OG jeg var der. Gud bedre så høyt oppe man kan fly! For så å falle. Kanskje.
Men det er en begynnelse, la meg nå si det: jeg bobler av fryd over å ha blitt SETT! For er det ikke det vi trenger da! Alle! Elever! Lærere! Mødre! Naboer! Venner! Tanter! Alle barn. Alle gamle. Alle mennesker. De trenger å bli sett. Og via det: føle seg verdifull.
Det ble min dag. Min dag i dag.