tirsdag 7. juni 2011

Svett affære- en jobbsøkers betroelser

Det å søke jobb er en svett affære. Man nærmer seg postkassen med åndenød. Man skuler mistenksomt på telefonen. Og hvis brevet ligger der, fører man nesen mot det for om mulig å få ferten av budskapet. Og tenk hvis telefonen ringer, og det er en REKTOR i den andre enden av røret. Ja, da vil du helst synke under skrivebordet ditt og forsvinne sakte inn i stueveggen.
Så ringte det en slik rektor og skulle ha meg til å komme på intervju, i allefall var det det jeg forsto(etter hvert som jeg besinnet meg), for det hadde vært så hyggelig å prate med han at jeg(nesten) fikk følelsen av å ha blitt bedt over på en kopp kaffe med nogo attåt... Da er det trivelig da. Da er det godt å være i Trøndelag. Ja.
Etterpå brøt jeg ut i en nervøs latter. Etter lang tids stillstand i "elva" var det nå begynt å sige litt vann, og jeg la meg mentalt ned og vætet min solbrente kropp. Jeg lot det lindre mitt teoritunge sinn og tenkte: Tenk! Tenk hvis jeg får jobb! Og hva i himmelens navn skal jeg ha på? Hvordan skal jeg framstå?
Jeg gikk så langt at tankene begynte å flyyyyyy avgårde. Jeg så meg selv stå i et klasserom med kvisete ungdommer og prate varmt om lokale diktere og deres liv og levnet. Jeg så meg selv dele ut rubrikker og lytte til elevenes Ord for dagen. OG jeg var der. Gud bedre så høyt oppe man kan fly! For så å falle. Kanskje.
Men det er en begynnelse, la meg nå si det: jeg bobler av fryd over å ha blitt SETT! For er det ikke det vi trenger da! Alle! Elever! Lærere! Mødre! Naboer! Venner! Tanter! Alle barn. Alle gamle. Alle mennesker. De trenger å bli sett. Og via det: føle seg verdifull.
Det ble min dag. Min dag i dag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar