Eg trur eg har det i meg.

Lærarutdanninga spør: Har du det i deg? Men kva er noe dette "det"?
Eg skal tilstå: lærarhjernen og lærarhjartet mitt tek ikkje helg kl. 15.45 fredag. No tenkjer eg ikkje på retting og planlegging- det tek eg ofte fram kl. 17.00 søndag. Eg tenkjer på at eg tenkjer på elevane. Og på undervisninga. Og på kollegane. Det er nesten slik at eg treng eit par dagars avvenning før eg kan koble ut tankane på dette. Eg veit at det kan bli varmgang og at sikringar kan ryke. At motoren kan gå varm.
Men under ligg gleda, god og varm og ekte. Eg er glad i arbeidet mitt.
Det er ikkje så rart. Sjølv om eg tek i mykje papir, er det jo menneske eg arbeider med. Menneske- og kunnskap. To ting eg elskar.
Så eg trur eg har det i meg.
Vil med dette ønske alle blogglesarane,elevar i 10A(superdupre) og i 8B(like superdupre) ei kjempefin jul. Gler meg til å vere lærar også i 2012.

Tiddelibom.

EG vil ha snø!
Eg VIL ha snø!
Eg vil HA snø!
Eg vil ha SNØ!

Dersom ALLE som vil ha snø seier dette ca 100 gonger kvar dag, så må det vel kunne komme LITT snø?
Musklane mine bak i ryggen og nakken- dei vil ut og trimme på seg. Til det treng ein snø.
Difor dette tullete innlegget, med tema: snø.
Eg er ikkje på fjesboka så dette er mitt bidrag til fjaset.
Altså:
Snø. No.
Amen.

PS. Biletet er sjølvsagt frå i FJOR. Uhuuuu......

Nynorsk spynorsk?

Nynorsk.
Spynorsk?
Eg undrar meg på kva det eigentleg er som gjer at så mange hatar nynorsk.
Nynorsk sug, skriv ungdommen. (Her skal det stå SYG.) Når eg høyrer ordet SYG, så tenkjer eg mest på babyen som syg melk frå mora sitt bryst, men det er no meg. :p
Likevel: eg har tru på endring!
For: Tenk dialekt, skriv nynorsk- er eit godt utgangspunkt for mange elevar i landet vårt. Ikkje for alle, men i Nord-Trøndelag skulle ein vere rimelig sikker. Eg kjem lurande med mystiske plastposer med rare ting oppi: kokebøker, eventyrbøker, CD-plater, kortstokkar med nynorske verb på etc. Kva blir det neste adjunkt Govasli kjem drassande med? Ivar Aasen-sjokolade? Mållagskake?
Eg har latt disiplane på tiande trinn få ut frustrasjonen. Eg sa: Snakk no ut frå levra om kor djupt du hatar nynorsk, kor lite turvande du syns det er å lære nynorsk og kor inderleg du hatar at norskfaget har eigen karakter i nynorsk. Eg sa: No er eg psykologen og de er pasientane mine. Og det kom ut: Det velta fram som eit anna verbalt steinras- det buldra og bråka- og så vart det stilt. Så kunne arbeidet byrje.
Motstand er bra.
Fredag 11.11.11 vart ein magisk dato for nynorsken hos tiande klasse. Sukk og stønn og nynorskallergi var bytta ut med konsentrasjon,ro og smil. Elevane omsette oppskrifter, eventyr og songtekstar(endog frå engelsk til nynorsk!)akkompagnert av alt frå læraren sin medbrakte Cohen til hippe poplåtar rykande ut frå youtube. Og resultatet: framifrå nynorsk. Sjølv gutane som freste og fnyste aller mest innbitt over "spynorsken" påsto at dei hadde vorte avhengige av nynorskkortspelet som læraren deira har laga i seine nattetimer.
Ja- det er ei von- ei veksande von- for nynorsken!

Om å undervise og litt om hvorfor jeg går på jobb

Å undervise- se det ER lærerens arbeid.
Og det kan være en sann fryd. Jeg er oppriktig. Jeg synes, med hånda på hjertet, at det å undervise er noe som gir meg mye!!
Det er en viktig grunn til at jeg synes det: og det er møtet med de mange unge menneskene. AKKURAT DISSE unge menneskene, jenter og gutter, blir påvirket av meg, kanskje lenge, lenge. Derfor bør jeg være en mentor, en veileder, en coach- som ser dem. Som lytter.
Det er vanskelig å få øye på alle. Og noen vil helst ikke bli sett. De vil gjemme seg. De vil få skolen overstått.

I dag skjer det ting i skolen. Vi skal kanskje ikke snakke om det. Men det gjør jeg.
Jeg merker en økende atmosfære av kortpustethet. Et snikende teppe av kvalmende stress legger seg bedøvende over oss og gjør oss sløve og sure. Det er byråkratiet- skjemaene, dokumentasjonskravet, "vaktholdet", pliktene---- kort sagt alt som TAR TID bort fra det viktigste, jeg gjentar det viktigste vi som lærere er der for:
Å undervise- og se. Elevene. Samspillet.
For at vi skal kunne gjøre denne jobben med mest mulig glede så må vi frisettes til det. Vi er ikke sekretærer. Vi er mentorer for framtidas verdifulle arbeidskraft- vi må få RO til å ha sjela og hjertevarmen med oss inn i hverdagen i det man har kalt Verdens Viktigste Yrke.
Den viktigste grunnen til at jeg går på jobb er tross alt: det elevene er for meg og det jeg er for dem.
Det menneskelige. Det ekte, det nære. Ingen skjema og ikke noe pliktløp kan gi oss dette.
Jeg er glad i jobben min- så la meg få utøve den med overskudd og glede.

Dagen før dagen... eller noen tanker om en sommerferie som er forbi for denne gang

Sommeren:
I begynnelsen så fullstappet av forventninger om alt man skal gjøre... Egentlig burde den ha vart et halvt år, lista tatt i betraktning. Når så august strekker på seg og begynner å smågjespe/skolen begynner igjen/man begynner på arbeid igjen- DA er det man skjønner det: sommeren var ikke noe særlig lenger i år heller. Men forventningene var digre som fjell.
Nå er jeg jo så heldig at jeg har trådt inn i et yrke hvor jeg faktisk kommer til å ha to ferier til før dette året er omme. Det er ikke dumt, men jeg skal ikke fortelle hvor mange karakterer jeg kommer til å ha satt før nyttårsaften...
Du har sikkert gjettet hvilket yrke det er, og ja- det stemmer at min søster nesten-sykepleieren og min søster journalisten(og mange fler) helt sikkert misunner meg. La dem det. De har helt sikkert noe jeg kunne misunt dem. Feks gratis plaster eller ehmmm... fri tv-lisens?
Vi skriver midten av august og jeg har sommerfugler i magen. Fargerik flyging, hvis man kunne sett dem, men de bare kjennes... Hvor er notatblokka mi? Matboksen? Klokka-som jeg skulle kjøpe i sommer, men som ikke har anskaffet meg ennå. Upps.
Men det vil vel helst gå godt.
Og det finnes et liv også etter ferien. Og ferier. Og helger. Og ikke minst: man kan leve godt i hverdagen også.
God sensommer da folkens. Vi tviholder på den- og gleder oss til tyttebæra er moden :p

Eg - ein diktar

Eg trur eg var 10 år den første gongen eg opplevde gleda ved å skrive. Det gjorde noko med meg. Det gjer framleis noko med meg. Dette noko har å gjere med glede, mestring, energi. Kan hende er skriving ein måte å få til det umoglege på?
Forfattaren Merete Morken Andersen skriv dette om å skrive: "Det er et digert løftearbeid å komme seg over i språket, men man må skrive noe, hva som helst. Begynne med det samme, skrive noe, gjerne noe tull, noe man kan stryke, krølle sammen og kaste ut av vinduet. Det gjelder å komme seg over i strykingen så fort som mulig. Alt kommer fra språk." I den siste setninga her kjem vi inn på det magiske med skrivinga: Alt kjem frå språk(legg no merke til at det vart betre på nynorsk.) Vidare skriv ho: "Det er særlig om natten at skrivearbeidet kan være som å sitte ved nedgangen til et underjordisk system".
Når eg skriv opplever eg ofte å kjenne ein slags rus. Denne rusen gjer meg høg og er roande på samme tid. Vin og øl har ikkje en sjans, med andre ord. Myta om den raudvinsdrikkande forfattaren=not me.
Alt kjem frå språk... som lesar av denne bloggen undrar du deg kan hende på kvifor eg av og til skriv på nynorsk, men stort sett på bokmål. Til det svarar eg: kjensla må vere der. Eg må kjenne etter kva for språk eg vil akkurat då. Når eg skriv noveller kan eg byrje å skrive på bokmål, men så vil ikkje orda fungere! Og omvendt.
No for tida held eg på med å oversetje nokre bokmålsnoveller som eg skreiv for fleire år sidan(med ikkje-utvikla nynorskbokmål-kjensle). Og eg ser over korttekstar eller kortprosa og ser kva som kan brukast. Eg blir nemlig meir og meir verpesjuk. Dette pressar enda meir på når eg finn att slike bilete som det ovanfor, kor eg står og les dikt for ein fullsett sal(medreikna Lars Lillo Stenberg), eg trur det var på Ibsenhuset i Skien. (Eg har nemlig studert i Telemark, der kor eventyra vart til, iflg. læraren min Dag Aanderaa).
Eg har fire notatbøker fulle med skribleri og skriblera- fallera! Her har eg leika meg med språket. Tru meg- det er nøkkelen. Ikkje sit alvorleg og klø deg i hovudet med penna, medan du ventar på inspirasjon. Skriv!
Som norsklærar kjem eg til å halde små skrivekurs. Eg gler meg til å sjå ungdommar oppdage det magiske ved skrivinga. Og eg skal fortelje elevane om korleis eg skriv. Om den gongen eg fekk novelletittelen Mor og meg deisande ned i hovudet og satt i ei hytte ved ei lakseelv og skreiv ned novella. Om då eg reiste til fjells i januar og skreiv Herrehistorier med fingervottar på.
Men no skin det ein sommar mot oss alle- ubrukte dagar med solgangsbris og myggestikk, aure på kroken og herlege teltnetter på mjuk mose i fjellet. Skriv eit sommardikt- det blir fint å varme seg på til vinteren... God sommar.

Bokbetroelser. Eller nødrop fra en gal leser.

HELT FRA DEN DAGEN jeg lærte å tyde bokstavene, det vil si fravriste dem en mening, har jeg vært nærmest gal etter bøker. Jeg kan ikke gå gjennom en bokhandel uten å "sikle"(unnskyld det upassende ordet). Det hadde ikke vært mer fristende om det så var sjokoladetrekk på omslagene. Bokhandelen er min godteributikk. Det er når jeg går innenfor dette hellige rom at jeg begynner å få indre bilder av meg selv sittende i mitt private bibliotek, i godstolen, med et lite, sofistikert bord ved siden av, med plass til kaffekoppen, sjokoladen(ja, jeg liker det også) og- selvsagt- en bok, eller, rettere sagt, en pen liten stabel med bøker.
Det er nemlig ikke så lett å bestemme seg for èn. Det er som å være sytten år med silkehår og dådyrøyne og tiltrekke seg blikkene fra alle hannkjønn i en alder fra 4- 90. Tilbudene er mange, man må bare bestemme seg for èn(jaja, eller kanskje ingen). Høhø. Det er ikke meg jeg skriver om her, la oss heller si det er en slektning. "Sammenligningen" handler altså bare om at det ikke er enkelt å bestemme seg for hvilken bok man skal lese- det er da så mange som ser gode ut, og man er da så innmari nysgjerrig.
I dag har jeg vært på bokhandel. Det var akkurat en uke siden sist. Jeg innser glatt at jeg burde avvennes. Der kjøpte jeg en lydbok. Kom meg heldigvis ut uten å bruke mer enn kr 99. Så kom jeg hjem og åpnet postkassen... O fryd. Haugen bok hadde levert kjempekjempekjempefort igjen og tennene begynte å løpe i vann. Tre bøker der. I tillegg fikk jeg en bok fra Bokkilden for bare få dager siden. Den holder jeg på å lese... Må jo også nevne at jeg lånte med meg to bøker fra NTNU sitt eminente bibliotek. Essays av Jens Bjørneboe og en bok om Mappevurdering. Jaaaa.... jeg vet hva du lurer på nå. Jaaa- jeg holder på å lese på dem- også. Innimellom.
ER det håp?
Her kommer listen over dagens kjøp:
- "Forfattere leser egne kjærlighetsdikt"(Kjærlighetsdikt fra NRKs arkiver)- tenkes brukt i undervisningsøyemed. Levert i søt eske med hjerte på. Hihi.
- "Ny som lærer" (unevnelig pris)
- "Snakk med oss lærer" (samme som ovenfor)
- "Den autentiske læreren" (samme som ovenfor)

PS 1. Når sant skal sies har jeg faktisk en cd igjen av lydboka "Hjulskift" av Vigdis Hjort. Lånt på biblioteket. Men livsfarlig å ha i bilen, da man lever seg TOTALT inn i handlingen, som er ypperlig servert av Gisken Armand med fløyelforførerisk stemme.
PS 2. Til mitt forsvar må sies at jeg har lest pensumlitteratur over lengre tid nå. Såå.... dette er kanskje å avreagere en smule.

Svett affære- en jobbsøkers betroelser

Det å søke jobb er en svett affære. Man nærmer seg postkassen med åndenød. Man skuler mistenksomt på telefonen. Og hvis brevet ligger der, fører man nesen mot det for om mulig å få ferten av budskapet. Og tenk hvis telefonen ringer, og det er en REKTOR i den andre enden av røret. Ja, da vil du helst synke under skrivebordet ditt og forsvinne sakte inn i stueveggen.
Så ringte det en slik rektor og skulle ha meg til å komme på intervju, i allefall var det det jeg forsto(etter hvert som jeg besinnet meg), for det hadde vært så hyggelig å prate med han at jeg(nesten) fikk følelsen av å ha blitt bedt over på en kopp kaffe med nogo attåt... Da er det trivelig da. Da er det godt å være i Trøndelag. Ja.
Etterpå brøt jeg ut i en nervøs latter. Etter lang tids stillstand i "elva" var det nå begynt å sige litt vann, og jeg la meg mentalt ned og vætet min solbrente kropp. Jeg lot det lindre mitt teoritunge sinn og tenkte: Tenk! Tenk hvis jeg får jobb! Og hva i himmelens navn skal jeg ha på? Hvordan skal jeg framstå?
Jeg gikk så langt at tankene begynte å flyyyyyy avgårde. Jeg så meg selv stå i et klasserom med kvisete ungdommer og prate varmt om lokale diktere og deres liv og levnet. Jeg så meg selv dele ut rubrikker og lytte til elevenes Ord for dagen. OG jeg var der. Gud bedre så høyt oppe man kan fly! For så å falle. Kanskje.
Men det er en begynnelse, la meg nå si det: jeg bobler av fryd over å ha blitt SETT! For er det ikke det vi trenger da! Alle! Elever! Lærere! Mødre! Naboer! Venner! Tanter! Alle barn. Alle gamle. Alle mennesker. De trenger å bli sett. Og via det: føle seg verdifull.
Det ble min dag. Min dag i dag.

Om nynorskens far og hans store føter

...med skråblikk på nynorskopplæringa.
Ivar Aasen hadde visstnok uvanleg store føter. Det er heldigvis ikkje storleiken det kjem an på, men kan hende korleis ein brukar han... Ivar Aasen brukte pailabbane godt, for han gjekk mil etter mil i ”nynorskens skog”. Ein har reikna ut at han frå 1842-1846 forflytta kroppen til saman 153 mil. For moro skuld kan vi seie at han gjekk, men sanninga er vel at han både gjekk, reiste med båt og satt på med hesteskyss.
Ivar Aasen kom til verda i 1813 i Ørsta, vart morlaus i 1816 og mista far sin i 1826 Etter ei periode som gardsarbeider under broren si leiing, vart han omgangs-skulelærar i 1831, 18 år gammal.
Aasen startar si lærargjerning utan utdanning. I 1833 kjem han til prost Thoresen, der han får opplæring. Han lærer der tysk og latin og skriv dikt. Han blir trulova med tenestejenta hos prosten, men bryt med ho. I 1835 reiser han til Solnør og blir huslærar.
Aasen har ein utruleg hug til å lære språk. Studerer fransk, engelsk, islandsk og norrønt. Utviklar eit samanliknande perspektiv. Ivar skriv ein grammatikk over sunnmørsmålet. Han oppdagar likskapen med islandsk og norrønt. Det er AKKURAT rette tida for slike tankar. Nasjonsbygginga har byrja. Eidsvollsgrunnlova har opna for tanken om det særeigne norske, og dette innbefattar sjølvsagt SPRÅKET. Det blir tala dansk i dei høgare sosiale laga i byane, medan ein på bygdene tala dialekt. Skriftspråket var i det heile dansk. Noko måtte hende…
I 1842 byrjer Ivar å reise rundt i Noreg land for å samle språkstoff, dvs han samlar dialektar, for å skape eit norsk språk, landsmålet. Aasen vil nærme seg det opprinnelege, og tek utgangspunktet i norrønt og dei norske dialektane.
Visste du forresten at Aasen hadde botaniske interesser? I 1839 gjer han ferdig eit herbarium med 509 plantar frå Sunnmøre. Aasen var ein slags mummitrollsk Hemul, som altså ikkje berre systematiserte ord, men òg blomar.

Så kjære norsklærar! Når du no skal til med nynorskopplæringa: Kva kan vi bruke Aasen og hans lidenskap til i dag?? OG korleis kan vi få elevane til å forstå det Ivar Aasen likte best: Grammatikk – av det nynorske slaget.

SVAR: Leik med grammatikken, lag spel, lag teikneserie om korleis nynorsken vart til, repetèr ofte, oversett bokmålsdikt til nynorsk, sei at dikta er yndlingsdikta dine og at dei vart mykje vakrare på nynorsk. Lag ei artig ramme ala Storyline- lag ein marsboar av papp og lat som at nynorsk er det einaste språket i Noreg. Gi så den grøne mannen ei enkel og grei opplæring i språket.
Tenk gjerne tverrfagleg! Kvifor ikkje la elevane skrive nynorsk i alle fag i ein månad eller to? Halde nynorsken varm. Få den under huda. Ein kan ikkje få gjort mykje med ein time nynorsk i månaden. Ein må ta nynorsken i bruk...
Lag eit nynorskkurs for grøne menn!! Eller lag ei nyhendesending på nynorsk! Spring og hent filmutstyret no… før nokon kjem deg i forkjøpet. Eller set i gang elevane med å skrive barnebok på nynorsk!
Er det vanskeleg då ? Nei da , nei da. Men det må ufarleggjerast,- mølla må ut av skapet. Blomene i kjøkenglaset må ha vatn . - Gje meg vatn!! , skrik blomene hans Ivar. Så kan ein prøve Ivar Aasen sine sko. Skrive, skrive, skrive. Trampe rundt i nynorskens skog om hausten, når gule, raude og brune blad ligg som gyldne teppe i skogen og du trør mjukt, mjukt, kan hende du legg deg ned i lauvet og kjenner angen av ein sommar som har reist forbi. Der skriv du dine vakre nynorske ord. Åh, dei er det mange av. Og dei er vakre.
Hankjønnsord har si bøying og sine unntak, verba sine staute soldatar på geledd, adjektiva sine konvensjonar, pronomena har òg sine uvanar på nynorsk, som på bokmål. Hvis nynorsk var den nye norsken, kvifor kan ein ikkje forska på den nye norsken? Undra seg på hva det eigentleg har for meining, undra seg, bli forundra. Heri ligg den, nøkkelen til læringa: undringa. Undringa over å gå i nynorskens skog, den han Ivar gjekk i, med sine store føter.

(Biletet ovanfor viser meg, også ein vandrar, med med små føter...)

Vil du se mappa mi?

Vi har mappevurdering på FPPU-studiet. I to svette år har vi samlet våre innleverte arbeider i ei digital mappe, og nu nærmer altså stunden seg for å levere INN denne mappa. Vi har levert inn arbeider til gitte frister(dog vært fristet til å tigge om utsettelse)- og fått veiledning. Eller, som man med et skeivt glis kan kalle det, VILLEDNING... Når vi da har fått et kakk i hodet, og sitter der lettere svimeslått, skal vi så forbedre oppgaven. Sette seg ned og fundere over Problemstillingen, selve kompasset vi skal bruke for å finne veien videre til målet- konklusjonen,drøftingen, det endelige mål for den pedagogisk-didaktiske pilegrimsreisen. For hvis problemstillingen(kompasset) ikke fungerer, hvordan skal man da finne de rette stiene, gå utenom hengemyra, unngå å gå seg utfor et stup? Akkurat på dette punktet har jeg vært betenkt. For selv med mange eksamener og oppgaver bak meg, synes jeg problemstilling er skummelt. For ikke skal den være for bred- og heller ikke for smal. Den skal være ei godt konstruert hengebru som holder selv en sjokoladespisende lærerstudent med ambisjoner tunge som stein.
I dag(11 dager til deadline) skal jeg se på mappedokumentet i pedagogikk- igjen. Har lest det før. Som om det var en unnskyldning. Delvis rammet av matt aversjon sitter jeg og glor på arket. Holder jeg referansesystemet i tømmene? Må jeg gjøre noe med problemstillingen? Er oppgaven drøftende nok? Hva er å drøfte, egentlig? Er det ikke å diskutere, sammenligne, veie, finne ut av, greie ut om, dissekere? Være kritisk! Ja! Det tror jeg man kan si.
Arbeidet med mappa krever at jeg distanserer meg fra oppgavene mine. Jeg må se på de med kritisk blikk. Resultatet: Metakognisjon= bevissthet om egen tenkning og læring. Tilbakemeldingene og fremovermeldingene fra veileder og medstudentresponsen hjelper meg et stykke på veien. Det hjelper også at jeg har hatt tid på meg, for da har oppgavene ligget en stund- og det er lettere å se på dem med friskt blikk.
Og så skal man skrive et metadokument, hvor man skal vise sammenhengen og helheten i mappa. Metadokumentet er en innledning til mappa eller et slags forord- OG, en del av refleksjonen som(jeg sier det igjen) utvikler min metakognisjon.
Jeg har skrevet om en vurderingsform i lærerstudiet jeg nå snart er ferdig med. Altså mappevurdering. Det må sies at vi våren 2010 hadde 3 kunnskapsprøver(eksamen med mindre skremmende navn), men at vi nå til slutt har en såkalt mappeeksamen. I tillegg var FOU-konferansen en del av eksamenen.
Jeg syns mappevurdering har mye for seg. Man får sjansen til å velge ut et arbeid og bearbeide det, få veiledning og råd, før man arbeider mer med det. I denne prosessen lærer man kontinuerlig nye teorier og man tilegner seg erfaringer fra praksisperioden og livet generelt...
SÅ, når refleksjonen utvikles- er det også sannsynlig, nei- la oss si sikkert- at produktene og dermed karakterene blir bedre. I tillegg sitter jeg og føler at jeg KAN.
Hvorfor er det ikke da mer mappevurdering i skolen?? Hvorfor er prøvekulturen fortsatt så sterk? Pugging før en prøve gir ikke så mye annet enn reproduksjon av kapitler i læreboka.
Kanskje kan man også få elevene til å bli mer interessert i faget når man bruker mappevurdering?
FPPU-studiet er snart over- 12 samlinger tilbakelagt, mange interessante forelesninger, slit og glede- og mye god refleksjon har blitt til, både i oppgaver, i samtaler og i bloggene. Jeg tenker bare at jeg vil ha mer- om vurdering, om ledelse, om veiledning. For å studere er gøy- særlig når skolene har gode vurderingsverktøy!
Lykke til i innspurten alle medstudenter!

Ord på kvinnedagen

Jeg er født i kvinneåret 1975, tidlig på året, på den gamle datoen for innlevering av selvangivelsen. I dag er det, som kanskje også noen få menn vet, KVINNEDAGEN. To mennesker har gratulert meg med dagen. En kvinne og en mann. Takk.
Foruten dette har jeg ikke sett snurten av noen paroler. Jeg har ikke kjent ferten av så mye som en eneste rykende fakkel. Jeg har heller ikke blitt behandlet spesielt godt i dag, nei heller temmelig dårlig.
Men jeg har gjort en god gjerning overfor en medsøster i dag. Jeg har avlastet en medsøster med å sitte sammen med hennes demente mann slik at hun kunne komme seg til rutinemessig øyekontroll på sykehuset. Men sant og si: jeg gjorde nok en god gjerning overfor mannen også. Skapte jo forsåvidt litt variasjon i hverdagen hans. Han hentet ved i uthuset og bar inn med sine åttiseks år gamle armer. Det var fullt av ved i gangen, men jeg tenkte: mestring! som den pedagog jeg utdanner meg til- og lot han gjøre det. Han sov en dupp nå og da, men tuslet opp og la ved i ovnen med jevne mellomrom, lot det ikke brenne ut.
Jeg listet meg stille på tå og moppet et kjøkkengulv. Jeg varmet kjøttsuppe. Jeg kokte meg kaffe. Jeg lyttet når han ville si noe. I 1952 fikk han førsteplass i skihopping. I 1953 gikk han seg til en andreplass i kretsmesterskap i Overhalla, tremil. I kjøkkenskuffa ligger sølvskjeene. Sirlig dekorerte og med innskrift "For god skisport". Gamlingen humrer av glede. Glede! Jammen var det mere glede i han!
For det meste har visnet. Scanningen av hjernen viser områder med uttørket landskap.
Elver som har tørket inn. Derfor er ikke sammenhenger og slutninger en styrke lenger, hos mannen som fikk S i kristendom. Hos mannen som var en vinner på ski- og i tømmerskogen- som bygde opp gårder og skrev tall og fortalte historier til dem som hadde ro til å høre på. Som var i Tyskland etter krigen som del av en fredsbevarende brigade. Som har sine minner. Som etter å ha tatt medalje etter medalje for idrettsdåder giftet seg, fikk barn og sluttet å konkurrere på ski. Måtte jo tjene til føda. Men artig var det lell.
Pappa kjenner meg ikke igjen. Han lurer på om jeg har barn og hvor gammel jeg er. Jeg er en omsorgsarbeider, en hyggelig og lyttende og fullstendig nøytral omsorgsarbeider. Men jeg har allerede mistet min far. Så jeg betrakter den gamle mannen som sitter litt lut foran meg på stolen. Og jeg peker på fjellet. Og han peker på fjellet. Og sier noen ord. Noen ord med mening, noen ord uten mening. På kvinnedagen. Jeg vet ikke hva kvinner har vært for min far. Men han fikk fire døtre. En sønn.
Og når jeg går, er dette det siste han sier: husk å ta turen dit. Til fjellet. Til moltemyrene. Og hvis han lever når sommeren kommer skal jeg plukke molter og sette et spann foran det skrukkete ansiktet og se på de matte øynene hans når de livner til et øyeblikk.
Det er kvinnedag. Jeg skriver om en mann- min far. Fordi jeg har tilbrakt dagen sammen med han. Fordi han har gitt meg den kanskje største gleden i livet: kjærligheten til naturen.
Nå skal jeg tenne et lys for KVINNENE i mitt liv. Til X og Y - to kvinnelige løvetannbarn som hadde voldelige fedre og mødre som ikke forlot dem. Som hadde naboer som ikke sa noe. Som hadde lærere på skolen som ikke gjorde noe.
Og så ett lys hver til mine to døtre, som skal gå ut i verden og være kvinner på godt og vondt. Måtte dere vise styrke, gi kjærlighet og få kjærlighet, men aldri, aldri gi etter for noens makt.
Og så ett lys for alle kvinner i verden. Vær sterke. Gjør deres døtre sterke.
Til sist et lys for meg selv. Jeg lar det brenne for den sterke helgelendingen i meg. Den som løfter tømmerstokkene og bygger solide hus for framtida. Hus av glede. Hus av håp.
En spesiell klem til Hun og Han som ønsket meg til lykke med dagen.

Til lykke med
kvinnedagen.

Ved elvebredden

En strand. En gammel åre ligger i sanden. Hvem har mistet den? En islandsfarer fra en tid som var. En som aldri kom til Island, men som gikk i land på en liten øy, der det bodde en fiskerenke. Håpløsheten, som etter en tids taushet blir forvandlet til jevn lyd av arbeid fra naustet: en færing får nytt liv. Men det er ikke snakk om å skynde seg, ikke slakte den siste sauen. Nå vandrer Tiden fram og tilbake over bølgeryggene og månen smiler over huset om kvelden mens enken ler.
Elvefiskeren elsker å sitte alene ved elva om natta, mens flaggermusene jager som skygger over han. Ingenting skylles i land, men flyter mot havet. Og da tenker han på tvillingbroren på øya. Om han og enken har fått barn. Om båten flyter. Om fisket er bra. Selv har han ikke kommet lenger enn til elvebredden. - - -

Et utdrag fra novellen Skilsmissebrev.

Det er økonomien, det er søvnmangel, det er energien, det er sinnelaget, det er tilliten. Hun tror lenge at hun skal makte det. Men så braker det løs. Det er som et tordenvær som sakte men sikkert bygger seg opp og umerkelig kommer nærmere. Så smeller det til, rett over hodene deres, hender over hode, kne mot gulv, det er som om en rasende symfoni hamrer inn i ørene deres. Så er det over.
Hvis ord kunne brenne hull så er det det de har gjort nå, alt lekker, det renner, det damper. Likevel denne renselsen, lettelsen, lindringen etterpå. Så er det bestemt. Så er det det formelle. Tårene kan vi ta senere, vi har sannelig grått, vi har sannelig også skreket til hverandre i dager og netter, kanskje kan kampen være over nå? Vi må finne ut hvem som skal bo hvor, hvordan, men ikke hvorfor, ikke nå, for vi vet det ikke selv. Ikke spør, det er noe betent, det er hjertet eller blodet eller noe i mellom, noe som ligger i klem, ikke rør det ,det kan få uante konsekvenser. Bare bær denne esken ned i flyttebilen og hold kjeft. Barna? Bare lime hverdagen sammen,kjøre til fotballtrening, gå på butikken, være som før, hvorfor ikke, selv om sjelen,ja hva med den? Selv om sjelen er utenpå alt og øynene bare vil gråte, uant av hvilken grunn, om det er lettelsen eller sorgen. Nøste sammen garnet, plukke opp henslengt rot, kaste papirer (begynne, gi opp), å drive seg i en eller annen retning, samme hvor, bare den fører bort fra det som var.

Til ungdommen! Et kåseri

Mandag neste uke fyller jeg 36. Seriøst! Jeg syns da ikke det er lenge siden jeg var 16! Men det er nok en stund siden- ettersom jeg har en datter på 16. Min gamle far, som er dement, spurte meg nylig: Hvor gammel er du blitt nå? Jeg innser glatt at jeg kunnet løyet meg mye yngre uten å tape ansikt, men fortalte at lissbarnet nærmet seg de trettiseks, hvorpå den gamle humret og ristet på hodet. Selv er han snart 86. Min far liker best å snakke det som var- og da han hentet fram minnet om han og mammas fjellturer i Terråkfjellet kunne jeg levende se dem for meg, hånd i hånd med hvert sitt moltespann i de ledige hendene. I slike øyeblikk er pappa bare 20 i hodet sitt!
Slik er det også med meg. Rent fysiologisk ser jeg rynkene avdekkes i panna- men de grå hårene har ennå ikke vist seg, selv om det faktum at jeg snart har to tenåringer setter fart på aldringsprosessen! Jeg kommer meg jo ikke inn på badet slik at jeg får tak i rynkekremen!! Det er okkupert! På døra står en lapp: Må ikke forstyrres! Jeg legger øret inntil døra og hører musikken fra mobiltelefonen og bare vet at der inne står en tolvåring som blir tretten om tre uker og som står på tå foran speilet med stivt blikk og har på mascara på lange øyevipper. Det tar sin tid. Men heldigvis har hun ikke begynt med brunkrem (ennå)... Etter mange års hopp og sprett og sprell inn i yrker, studier og småbarnsstell vil jeg nå til våren være ferdig utdannet lærer. Skulle jeg bli lærer? Hallo? Joda! Og i grunnen er jeg glad for at dette skjer nå. Ikke bare har jeg reflektert over min egen barndom og ungdomstid, men jeg har også erfaring med unger og ungdommer på hjemmebane. Og jeg kan ærlig si: Jeg velger meg ungdommer! Dere er friske, modige, rett på sak, er uredde og har hårete drømmer om framtiden! Mye mye mer spennende enn godt voksne besteborgerlige folk som har det så altfor ”godt”, men som har gått på trynet så mange ganger at de bare ser begrensninger og sier : Tenk om! Hva hvis! Og disse bekymringene gir de videre til den oppvoksende slekt i form av påbud og forbud. Og det er vel ment. Men dessverre: Livet læres mens det leves!

Jeg visste jo selvsagt at det å få barn som nittenåring ville forsinke utdannelsen min! Jeg visste jo at jeg ville bli fyllesyk når jeg drakk både øl, sprit og vin på samme festen… Hadde jo hørt det. Måtte jo prøve! Gjorde det for så vidt ikke mer…

Ungdomstiden min besto av: Hullete dongeribukser, smugrøyking, sjenanse, kjærester, spenning, skolelei, foreldremas, drømmer, uro, utferdstrang, opprør! Og det morsomme er at jeg snart fyller 36, men fortsatt er opprørsk! Jeg gir fortsatt blaffen i moten, jeg får hjertebank på date, jeg blir lei av studier og jobb, jeg velger sirlig ut hva jeg sier og ikke sier til foreldrene mine. Jeg har utferdstrang og drømmer om framtiden. Seriøst!! Jeg er en voksen, men jeg har ikke vokst fra ungdommens ukuelige pågangsmot! Jeg går til og med mer på fest enn sekstenåringen min, men henter henne når hun er på fest og jeg drikker lite, tar avstand fra heimebrent og hasj og legger meg tidligere enn før. Og bruker rynkekrem! Men ungdommen i meg lever!!

Av Lillian Marie Govasli

Muntlig norsk - et opplegg til vg 2 yrkesfag , Del 1.

Muntlig norsk
-et opplegg til
vg 2yrkesfag
Læreplanmål og ferdighetsmål: Eleven skal kunne mestre ulike muntlige roller i foredrag, presentasjoner og framføringer som aktør og som tilhører. Eleven skal kunne bruke relevante og saklige argumenter i diskusjoner og vise åpenhet for andres argumentasjon. Eleven skal kunne bruke fagkunnskap fra ulike fag til å drøfte spørsmål som er knyttet til skole, samfunn og arbeidsliv.
Det gir ferdighetsmål som: Vite hvordan man lager et godt foredrag og holde dette for et publikum, kunne lytte og gi respons, kunne argumentere saklig og formidle kunnskap til andre på en måte som gjør at budskapet når fram.


Innleder litt om Kroppsspråk.(Se boka "Kroppsspråkets skikk &bruk verden rundt")
Fint å hente fram noen morsomheter herfra!
Gestikulering: bruke hendene, hodet og kroppen for å kommunisere. 60 % av all vår kommunikasjon er ikke- verbal. Bare ansiktet kan produsere 250.000 uttrykk (forskning).
Gåte: Hva er ”den universelle gestikulering”? (Svar nederst i innlegget)

Oppbygning av foredrag:

”Den gyldne hånd” : tommel: innledning, finger 1: punkt 1, finger 2: punkt 2, finger 3: punkt 3 og lillefinger: avslutning. (momentene kan altså telles på en hånd).
-Kan skrive et stikkord på hver finger, lettere huske/lære ”utenat”
-Fordi: ingen kan si alt om et emne, man må velge ut noe

-INNLEDNING: Førsteinntrykket er viktig!! Vær troverdig(etos). Tenk på HVEM du snakker til. Språket skal passe til situasjonen/mottakeren. Advarsel: ikke lag for lang innledning. Språklig bud nr. 1 : Du skal ikke kjede tilhøreren.

-3 HOVEDPUNKTER: Velg ut 3 viktige ting å si om temaet! Husk å begrunn og gi eksempler.

- AVSLUTNING: Gjenoppfrisk tilhørerens hukommelse ved å minn på hva de skal huske(poenger!), fortell en liten historie, bruk humor og gjenta gjerne et slående uttrykk/språkbilde som du hadde med tidlig i foredraget! – Pga gjentakelse er et godt virkemiddel. Humor etc påvirker tilhørerens følelser: når man får publikum til å le, smile, bli sjokkert etc så når budskapet ditt lettere fram(patos)

-NB. Talerens/foredragsholderens 3 oppgaver: BELÆRE, BEHAGE, BEVEGE.

ØVELSE: Improvisert foredrag om hva som helst.
En hatt med lapper(tema: SNØ, MØBLER... HVA SOM HELST) som elevene trekker fra- på hver lapp står et tema, en elev går fram og trekker en lapp og improviserer et foredrag om temaet, lærer stopper etter 3 min. neste elev kommer opp og trekker en lapp… (en øvelse som ufarliggjør det å stå og snakke uten manus…) DENNE ØVELSEN SKAPER GLEDE :-)

NESTE TRINN: Se på den utdelte rubrikken og diskutere to og to i fem min. Gi innspill.Se deretter på sjekkliste. Samme framg.måte. Gi innspill.
NB. DERE SKAL BRUKE SJEKKLISTA UNDERVEIS I ARBEIDET. Ta derfor godt vare på denne!!


Nå skal elevene bestemme tema for et fem- minutters foredrag
Tema å velge i :
1.Dere er foredragsholdere fra RFSU og er innleid av rektor ved en ungdomsskole for å fortelle om RFSU.
2.Dere er foredragsholdere fra Visit Norway og er innleid for å selge inn Norge som reisemål til japanske turister.
3.Dere er foredragsholdere fra Redd Barna og er innleid for å undervise en 7.klasse om det arbeidet RB gjør.

-Siden dette er yrkesfag lar jeg dem jobbe hele neste norsktime med foredraget. Den påfølgende timen er det klart for prøveforedrag gruppe til gruppe med hverandrevurdering, før de fremfører timen etter dette og får karakter.
PS. Jeg legger ut rubrikken og sjekklista de fikk utdelt som eget dokument i bloggen. Fri anvendelse, men tar gjerne i mot tilbakemelding.

Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg... holder dette oppdatert!

(Svar på gåten: Smilet...)

Vaskelapp for sære damer

100 % ekte vare
intet silikon
krymper hvis du dominerer
smeller krutt og saluderer

Stryk meg varsomt
glem ei jernet!
Svi meg sjelden
kom om kvelden
og brett meg inntil deg

Led meg ei på ville veier
eller mot den smale sti
og jeg ber deg:
IKKE fri!

Sære damer vil ha frihet
til å leve fullt og helt
gjerne elske i et telt...
men aldri se deg som en helt

Sære damer tror på særbo
mitt er mitt og ditt er ditt!
La meg leve livet slik jeg vil det
la meg ha det ganske fritt!


-ført i pennen av Lillian Marie Govasli 17.januar i det herrens år 2011-

Fra Lillians penn

Denne bloggen ser forferdelig seriøs og især norskfaglig ut og siden jeg er fyrrig ordelsker så vil jeg gjerne dele litt av mine skjønnlitterære skriblerier med leserne. Utdraget nedenfor er en smakebit fra en av de novellene som vil komme mellom to permer en vakker dag! Skulle det du leser vekke en sult på mer litteratur fra min penn er det jo bare å sende ilpost til de store forlag i dette land og kreve at forfatterinnen blir tatt inn i varmen og hennes skriblerier blir mangfoldiggjort!!
God lesning.

Utdrag fra "Det ordner seg for snille piker" av Lillian Marie Govasli.

"Jeg er en slem pike som kler på meg en svart kjole med ikke annet enn kropp og luft under. Og litt parfyme. Bare litt. Ikke dynke, bare legge igjen et lite spor, en liten duft-hieroglyf, en liten, snerten idè, eit hugskot, for å si det på Aasen-målet. Han venter på trappen. Sitter med kaffekoppen i hånda. Den med navnet hans på. Den ett av barna hans har laget. Han ser meg, leter med blikket. Jeg er uinntagelig. Jeg retter ryggen, lar ingenting røpe. Vi går inn. Han har dekket på. Maten. Osten. Druene. Kjeksen. Vinen. Hvitt, gult, rødt. Han griper brystene mine. Jeg tar en drue i munnen og klyver den med tennene. Smetter en grønn halvpart innenfor leppene hans. Når hånden hans begynner å famle over kjolen er det på tide. Du verden så sulten jeg blir. Ostesulten. Vintørst. Jeg kunne sikkert drukket en kagge full.
Det å kunne vente har noe magisk ved seg."

Rubrikk og ei som gikk klikk

DET ER helt utrolig. HVA? Jo! At jeg ikke, som anstendig menneske for en gangs skyld kan vandre inn i søvnens rom og sove. Men akk! Jeg har jo blogg... Hvilken feber! Ordinfluensa? Språkkatarr? Det bryter ut med jevne mellomrom.

Ikke vet jeg. Jeg tenkte bare å skrive noen ord om dagens studieøkt og om en illsint tenåringsdatter som fråda etter å ha fått nynorsk heildagsprøve i retur frå Læraren med Raudpenna!! Oi oi oi. Sjølvaste Folda på sin verste vinterdagsblest(ELLER DEN VERSTE VULKAN??? JMF BILETET) kan berre legge seg still for den jenta. Ordbølger så store som hus var det ho sende gjennom telefonen. jeg la på svøm! Så sendte fornærmede over heildagsen til meg, Mor og hmmmm tjjaaa norsklærar... (burde dette offentleggjerast?), og jeg fikk bruk for visse ting, som til dømes empati, mottakarmedvit og trøyst. Og hadde nok vore snillare med karaktersetjinga?!!.... Jau jau.

Det var det. Så til ei tilståing. I dag har eg begått en RUBRIKK. Neida! Det er IKKE en ny kjeks fra Kornmo- det er et vurderingsverktøy, hvor man, med liflig blikk på kompetansemålene i læreplanen, kjennetegn på sjanger og øye for deskriptorer kan klare å formidle noe om hvilken innsats som svarer til en firer eller femmer eller toer, ja- du skjønner nok hvor jeg vil. Jeg driver sammen med to medsammensvorne studenter, Marte og Magnus(høres ut som om de kommer rett fra Mormor og de åtte ungene?) med en FOU-oppgave og vi tenker å drive litt småseriøs forskning på formativ(underveis/fremovermeldende) vurdering i norsk muntlig.
Vi har alle tre og særlig jeg og Magnus, forelsket oss vilt og vederheftig i boka Effektiv planlegging og vurdering av Henning Fjørtoft. For den som ikke vet det er han ansatt ved NTNU og avd. for lærerutdanning og er så absolutt meget verdt å høre på også.
Denne nevnte bok anbefales herved varmt til alle som lurte på hvorfor de ikke fikk 6 i norsk, til alle lærere som ønsker å slippe hemmeligheten om hva elevene deres blir vurdert etter og til alle dem som ønsker verktøy slik at de kan gjøre noe annet enn å være gift med norsk/språklærerjobben.
Fjørtoft taler dessuten temmelig hett for å la elevene være med på å lage sine egne kriterier og det har jeg også god tro på. Fordi: elevene kan oppleve å få eierskap til de oppgavene de skal løse. Videre er det en kjempefordel å lage mest mulig autentiske vurderingsoppgaver. Er det noe som trengs i skolen så er det vel at man spiller på flere læringsstiler og slutter å tro at læreboka er den eneste og sanne kilde...
I morgen skal jeg legge ut forslaget til vurderingsrubrikk for foredrag på Its learning, slik at mine to medstudenter kan kommentere den... Det skal bli spennende å se hva de mener om den retorikken jeg puttet opp i "gryta" kan bli det rette krydderet. Det å omsette teori til konkret handling/verktøy syns jeg er en boblende deilig prosess! Jeg gleder meg til det videre arbeidet.

(PS.Det er ikke til å tro, men jeg kommer meg i seng før midnatt, med fire minutters margin!)