Å undervise- se det ER lærerens arbeid.
Og det kan være en sann fryd. Jeg er oppriktig. Jeg synes, med hånda på hjertet, at det å undervise er noe som gir meg mye!!
Det er en viktig grunn til at jeg synes det: og det er møtet med de mange unge menneskene. AKKURAT DISSE unge menneskene, jenter og gutter, blir påvirket av meg, kanskje lenge, lenge. Derfor bør jeg være en mentor, en veileder, en coach- som ser dem. Som lytter.
Det er vanskelig å få øye på alle. Og noen vil helst ikke bli sett. De vil gjemme seg. De vil få skolen overstått.
I dag skjer det ting i skolen. Vi skal kanskje ikke snakke om det. Men det gjør jeg.
Jeg merker en økende atmosfære av kortpustethet. Et snikende teppe av kvalmende stress legger seg bedøvende over oss og gjør oss sløve og sure. Det er byråkratiet- skjemaene, dokumentasjonskravet, "vaktholdet", pliktene---- kort sagt alt som TAR TID bort fra det viktigste, jeg gjentar det viktigste vi som lærere er der for:
Å undervise- og se. Elevene. Samspillet.
For at vi skal kunne gjøre denne jobben med mest mulig glede så må vi frisettes til det. Vi er ikke sekretærer. Vi er mentorer for framtidas verdifulle arbeidskraft- vi må få RO til å ha sjela og hjertevarmen med oss inn i hverdagen i det man har kalt Verdens Viktigste Yrke.
Den viktigste grunnen til at jeg går på jobb er tross alt: det elevene er for meg og det jeg er for dem.
Det menneskelige. Det ekte, det nære. Ingen skjema og ikke noe pliktløp kan gi oss dette.
Jeg er glad i jobben min- så la meg få utøve den med overskudd og glede.
Vakkert! Amen.
SvarSlett