Et utdrag fra novellen Skilsmissebrev.

Det er økonomien, det er søvnmangel, det er energien, det er sinnelaget, det er tilliten. Hun tror lenge at hun skal makte det. Men så braker det løs. Det er som et tordenvær som sakte men sikkert bygger seg opp og umerkelig kommer nærmere. Så smeller det til, rett over hodene deres, hender over hode, kne mot gulv, det er som om en rasende symfoni hamrer inn i ørene deres. Så er det over.
Hvis ord kunne brenne hull så er det det de har gjort nå, alt lekker, det renner, det damper. Likevel denne renselsen, lettelsen, lindringen etterpå. Så er det bestemt. Så er det det formelle. Tårene kan vi ta senere, vi har sannelig grått, vi har sannelig også skreket til hverandre i dager og netter, kanskje kan kampen være over nå? Vi må finne ut hvem som skal bo hvor, hvordan, men ikke hvorfor, ikke nå, for vi vet det ikke selv. Ikke spør, det er noe betent, det er hjertet eller blodet eller noe i mellom, noe som ligger i klem, ikke rør det ,det kan få uante konsekvenser. Bare bær denne esken ned i flyttebilen og hold kjeft. Barna? Bare lime hverdagen sammen,kjøre til fotballtrening, gå på butikken, være som før, hvorfor ikke, selv om sjelen,ja hva med den? Selv om sjelen er utenpå alt og øynene bare vil gråte, uant av hvilken grunn, om det er lettelsen eller sorgen. Nøste sammen garnet, plukke opp henslengt rot, kaste papirer (begynne, gi opp), å drive seg i en eller annen retning, samme hvor, bare den fører bort fra det som var.