Ord på kvinnedagen

Jeg er født i kvinneåret 1975, tidlig på året, på den gamle datoen for innlevering av selvangivelsen. I dag er det, som kanskje også noen få menn vet, KVINNEDAGEN. To mennesker har gratulert meg med dagen. En kvinne og en mann. Takk.
Foruten dette har jeg ikke sett snurten av noen paroler. Jeg har ikke kjent ferten av så mye som en eneste rykende fakkel. Jeg har heller ikke blitt behandlet spesielt godt i dag, nei heller temmelig dårlig.
Men jeg har gjort en god gjerning overfor en medsøster i dag. Jeg har avlastet en medsøster med å sitte sammen med hennes demente mann slik at hun kunne komme seg til rutinemessig øyekontroll på sykehuset. Men sant og si: jeg gjorde nok en god gjerning overfor mannen også. Skapte jo forsåvidt litt variasjon i hverdagen hans. Han hentet ved i uthuset og bar inn med sine åttiseks år gamle armer. Det var fullt av ved i gangen, men jeg tenkte: mestring! som den pedagog jeg utdanner meg til- og lot han gjøre det. Han sov en dupp nå og da, men tuslet opp og la ved i ovnen med jevne mellomrom, lot det ikke brenne ut.
Jeg listet meg stille på tå og moppet et kjøkkengulv. Jeg varmet kjøttsuppe. Jeg kokte meg kaffe. Jeg lyttet når han ville si noe. I 1952 fikk han førsteplass i skihopping. I 1953 gikk han seg til en andreplass i kretsmesterskap i Overhalla, tremil. I kjøkkenskuffa ligger sølvskjeene. Sirlig dekorerte og med innskrift "For god skisport". Gamlingen humrer av glede. Glede! Jammen var det mere glede i han!
For det meste har visnet. Scanningen av hjernen viser områder med uttørket landskap.
Elver som har tørket inn. Derfor er ikke sammenhenger og slutninger en styrke lenger, hos mannen som fikk S i kristendom. Hos mannen som var en vinner på ski- og i tømmerskogen- som bygde opp gårder og skrev tall og fortalte historier til dem som hadde ro til å høre på. Som var i Tyskland etter krigen som del av en fredsbevarende brigade. Som har sine minner. Som etter å ha tatt medalje etter medalje for idrettsdåder giftet seg, fikk barn og sluttet å konkurrere på ski. Måtte jo tjene til føda. Men artig var det lell.
Pappa kjenner meg ikke igjen. Han lurer på om jeg har barn og hvor gammel jeg er. Jeg er en omsorgsarbeider, en hyggelig og lyttende og fullstendig nøytral omsorgsarbeider. Men jeg har allerede mistet min far. Så jeg betrakter den gamle mannen som sitter litt lut foran meg på stolen. Og jeg peker på fjellet. Og han peker på fjellet. Og sier noen ord. Noen ord med mening, noen ord uten mening. På kvinnedagen. Jeg vet ikke hva kvinner har vært for min far. Men han fikk fire døtre. En sønn.
Og når jeg går, er dette det siste han sier: husk å ta turen dit. Til fjellet. Til moltemyrene. Og hvis han lever når sommeren kommer skal jeg plukke molter og sette et spann foran det skrukkete ansiktet og se på de matte øynene hans når de livner til et øyeblikk.
Det er kvinnedag. Jeg skriver om en mann- min far. Fordi jeg har tilbrakt dagen sammen med han. Fordi han har gitt meg den kanskje største gleden i livet: kjærligheten til naturen.
Nå skal jeg tenne et lys for KVINNENE i mitt liv. Til X og Y - to kvinnelige løvetannbarn som hadde voldelige fedre og mødre som ikke forlot dem. Som hadde naboer som ikke sa noe. Som hadde lærere på skolen som ikke gjorde noe.
Og så ett lys hver til mine to døtre, som skal gå ut i verden og være kvinner på godt og vondt. Måtte dere vise styrke, gi kjærlighet og få kjærlighet, men aldri, aldri gi etter for noens makt.
Og så ett lys for alle kvinner i verden. Vær sterke. Gjør deres døtre sterke.
Til sist et lys for meg selv. Jeg lar det brenne for den sterke helgelendingen i meg. Den som løfter tømmerstokkene og bygger solide hus for framtida. Hus av glede. Hus av håp.
En spesiell klem til Hun og Han som ønsket meg til lykke med dagen.

Til lykke med
kvinnedagen.